Den legendariske råvaretraderen Marc Rich utviklet mer eller mindre egenhendig spotmarkedet for olje.
«Forskjellen mellom en hindring og en mulighet er ofte av mindre betydning. Den kloke bruker begge til sin fordel,» sa Niccolo Machiavelli. Nettopp dette har nok mange laksehandlere grublet mye over, i et marked hvor minstepriser, straffetoll og importforbud har vært en del av hverdagen de siste 40 år.
En traders grunnleggende forretningsidé er å kjøpe, selge, lagre og transportere produkter. Kjernen har historisk vært kjøp og salg – trading. Det er de samme prinsippene om en handler korn, laks eller olje.
Ingen har gjort det skarpere på råvarer enn den mediesky og nå avdøde Marc Rich.
Les også: Disse kornhandlerne kontrollerer råvarene til fôret
Overlevelse
I boken «The King of Oil – The secret lives of Marc Rich», skrevet av sveitseren Daniel Ammann, letter Rich på sløret og forteller hvordan han bygget opp sitt råvareimperium:
«It’s only a good deal when the two signatories are laughing together at the table. That’s the only way a partnership can have any future. Otherwise it’s the only deal you’ll make.»
Jødiske Marcell Reich rømte sammen med familien i farens nyinnkjøpte Citroën da Tyskland angrep Belgia våren 1940. De rasket med seg alt de eide, kjørte gjennom Frankrike og kom seg ut av landet med et lasteskip i Marseilles. Familien rømte til USA, hvor de bosatte seg. Med dette bakteppet var overlevelsesinnstinktet helt fundamentalt i hans fremtidige virke.
Kjøpmannsønnen Marcel Reich, som skiftet navn til mer amerikaniserte Marc Rich, fikk seg jobb hos råvaretraderen Philipp Brothers i 1954. Han hadde en klisterhjerne, og avanserte snart fra postavdelingen til tradingdesken. Her satte han i gang med å handle råvarer. Først kvikksølv, tinn og aluminium, senere også olje.
Men det sistnevnte markedet var øremerket de få.
De såkalte Seven Sisters, bestående av Anglo-Iranian Oil Company (nå BP), Shell, Standard Oil Company of California (nå Chevron), Gulf Oil (Chevron), Texaco (Chevron), Standard Oil Company of New Jersey (nå Exxon) og Standard Oil Company of New York (Exxon), kontrollerte 95 prosent av verdens oljehandel. Nesten alt gikk gjennom deres verdikjeder. Men en bølge av nasjonalisering, ikke minst i Midt-Østen, fremveksten av OPEC, og markedsmakten organisasjonen utøvde, skulle endre dette.
Informasjon
Som en nøkkelperson på oljetrading i Philipp Brothers, skulle Rich slå seg opp som en venn av de upopulære. Han pleiet nære relasjoner til Sjahen av Persia, som i all hemmelighet forsynte en rørledning i Israel og gjennom denne solgte olje til Francos Spania.
Den legendariske råvaretraderen bygget mer eller mindre egenhendig opp spotmarkedet for olje.
En sentral driver var tilgangen på unik informasjon – før markedet. Å sitte tett på beslutningstakerne i OPEC, ikke minst storkunden Iran, gjorde Rich og hans team velinformert.
– Jeg vil ikke kalle det innsideinformasjon, men direkte informasjon, uttaler en av Rich’ Iran-tradere. – I motsetning til andre selskaper var vi til stede, vi var der. I motsetning til dem fikk vi all tilgjengelig informasjon i markedet.
Våren 1973 kjøpte han totalt en million tonn olje, tilsvarende 7,5 millioner fat, til fem dollar fatet. Dealen ble gjort uten fast kjøper, altså ikke såkalt back-to-back. Ledelsen i Philipp Brothers ble sjokkert av storkontakten. Firmaets motto var «Det er bedre å sove godt enn å spise godt», som betød at de likte lav risiko. Rich ble tvunget til å selge, med tap.
Han hadde fått nok. Rich tok med seg en håndfull av sine nærmeste kollegaer, samt deres beste kunder, og begynte for seg selv.
For analysen hadde vært et blinkskudd.
Israel ble angrepet av flere av sine arabiske naboland i oktober, den såkalte Yom Kippur-krigen. Vestlige våpenforsyninger bidro til at Israel slo hardt tilbake. OPEC svarte med å skru igjen kranene. Oljeprisen ble tredoblet.
Risiko
Rich lokaliserte virksomheten i den sveitsiske småbyen Zug. Ved å plassere selskapet her, nøt han flere fordeler: Sveits er politisk nøytral, og var på dette tidspunkt ikke en gang medlem av FN. Zug ligger nær finanssentrumet Zürich, hvor storbankene har særlig sterk sekretesse. Zug er også et skatteparadis med svært lav inntekt- og selskapsbeskatning.
Marc Rich + Co. ble umiddelbart en suksess. Allerede i det første driftsåret, i 1974, omsatte selskapet for mer enn en milliard dollar og fikk et nettoresultat på 28 millioner dollar. I 1975 steg resultatet til 50 millioner dollar, og året etter tjente selskapet 200 millioner dollar.
En nøkkelårsak var nettopp Rich’ vilje til å ta sjanser. Han opererte med mye større risiko enn sin gamle arbeidsgiver. Han hadde analysert oljemarkedet og var sikker på at prisene ville stige.
– Det viktigste for en trader er å se muligheter. De andre så ikke hva jeg så, forteller Rich. Han så trender og utviklet markeder.
Sovjetunionen forsynte Cuba med billig olje. Det var Rich som utførte transaksjonene og leverte oljen. Men istedenfor å frakte olje helt fra Sovjet, skaffet han seg heller forsyninger fra Venezuela. Dermed kunne han selge den sovjetiske oljen til fullpris i verdensmarkedet.
Effisient
Rich chartret store tankskip, som tidligere knapt hadde eksistert utenfor nettverket til de syv søstre. Uten dette kunne en ikke utvikle spotmarkedet. Takket være spotmarkedet trengte ikke kundene lengre være avhengige av at et enkelt selskap skulle kontrollere hele verdikjeden fra oljebrønnene til bensinpumpene. Mange land, med begrenset erfaring med oljehandel, kunne nå selv by oljen sin for salg. Spotmarkedet var mye mer effisient enn de syv søstrenes oligopol.
Mot slutten av 60-tallet ble kun fem prosent av verdens olje handlet utenfor de syv søstre. Ti år senere var halvparten av oljen omsatt i spotmarkedet – til markedspris.
Økte oljepriser ga økt leteaktivitet og investeringer. Det åpnet nye felt i mer kostbare områder som Nordsjøen, Afrika, sørøst-Asia og Latin-Amerika. Rich satset på lange kontrakter med nye oljeland som Nigeria, Angola og Ecuador, fra midten av 70-tallet. På fem år ble oppstartselskapet forvandlet til et trading-imperie.
Det store kuppet kom i forbindelse med revolusjonen i Iran, i 1979, og den påfølgende krigen mot nabolandet Irak. Rich beholdt relasjonene til Irans nasjonale oljeselskap, også etter at Sjahen var styrtet og landet ble ledet av prestestyret til Ayatollah Kohmeini. Den såkalte OPEC II-krisen tredoblet oljeprisen på nytt.
I 1980 omsatte Rich + Co. for 15 milliarder dollar, mer enn statsbudsjettet i mange av landene de handlet med. Samme år hadde storleverandøren Iran tatt 53 amerikanske statsborgere som gisler i den amerikanske ambassaden i Tehran. De ble holdt der i 14 måneder. Det skulle bli en gamechanger.
Jakt
Land som Angola og Zaire var underutviket, også innen moral og rett. Rich hadde heller ingen motforestillinger om å forsyne land som Sør-Afrika, Iran og Cuba. Han handlet både med Israel og Iran. Arabiske land og Apartheid-regimet. Marxister og kapitalister. Han kunne gjøre det meste for penger.
Sør-Afrika betalte en premie på åtte dollar per fat i en kontrakt med 36 millioner fat olje. Rich tjente 230 millioner dollar på denne avtalen.
– Konseptet med trading er å yte en tjeneste. Trading er forretninger i service. Vi bringer kjøpere og selgere sammen og tjener en serviceavgift, sier Rich selv. Det er samme prinsippet som Ayn Rand tar til orde for: «I en hver avtale handler du etter trader-prinsippet: Du gir verdi og mottar en verdi.»
Forbindelsene til Cuba og Iran skulle straffe seg. Rich ble i 1983 saksøkt for tidenes største skatteunndragelse i USA. Statsadvokaten Rudy Giuliani luktet blod og krevde en lang fengselsstraff. Med i siktelsen, som det kanskje viktigste punktet, var det at Rich hadde handlet med USAs fiender.
Rich, som nå var sveitsisk statsborger, bosatt i Sveits med et sveitsisk selskap, avviste at han hadde brutt noen lover. Sveits avviste også USAs ønsker om å utlevere finansmannen. Rich ble i tre tiår jaktet på av FBI, før han i 2001, kontroversielt nok, ble benådet av president Bill Clinton.
Da hadde Rich forlengst solgt seg ut av selskapet han selv bygget opp. De ansatte tok over, og omdøpte det til Glencore. Glencore, som senere ble børsnotert i London, er den dag i dag verdens største råvaretrader, med en 2021-omsetning på 203,8 milliarder dollar.
Marc Rich døde i 2013.
