Gris og kylling er bedre klimaalternativer enn landbasert laks.
Landbaserte oppdrettsanlegg popper opp i stadig nye land og regioner. Lav produksjonsvekst i tradisjonelt lakseoppdrett i sjø, parret med fortsatt høy etterspørselsvekst, gjør det attraktivt å bygge oppdrettsanlegg på land.
De første ukene av 2020 har gitt laksepriser godt over 70 kroner kiloet. Da er det lønnsomt å oppdrette opp fisk med fôrpriser på 11-12 kroner kiloet.
Særlig hvis en kan brande anleggene som «bærekraftige».
Definerende
Bærekraftig er et luftig begrep. I disse Greta Thunberg-tider knyttes det gjerne til lavt klimaavtrykk, men også andre aspekter som ressurseffektiv og lite forurensende kan være dekkende.
For mange næringer er imidlertid kampen for klimaet, og mot menneskeskapte klimaendringer, helt definerende. Den er av mange kalt den viktigste kampen i vår tid.
Det krever noen tøffe og kontroversielle valg.
Dagens Næringsliv gikk nylig ut på kommentarplass og tok til orde for at dersom Norge igjen gjorde et milliardfunn i Nordsjøen, burde oljen bli liggende urørt – av hensyn til klimaet.
Equinor, tidligere kjent som Statoil, har ikke bare skiftet navn, men bedriver også en vesentlig «grønnvasking» av oljevirksomheten. Fornybar energi, ikke minst i form av vindmøller, er blitt et viktig satsningsområde.
De er ikke alene.
Midlene er mange. Virksomheter pålegges rensing av klimautslipp. De må kjøpe klimakvoter og rigge om produksjonen. Ja, klimavennlig industri synes å være avgjørende for mange bransjer.
Men ikke når en vil legge til rette for produksjonsvekst i fiskeoppdrett.
Tesla
Åpne merder har den fordel at de drar nytte av ferdig temperert og oksygenrikt sjøvann. Golfstrømmen i Nord-Atlanteren og Humboldt-strømmen i sørlig Stillehav sørger for at vannet er verken for varmt eller for kaldt. Strømrike lokaliteter gir svømmemotstand og kondisjon for fisken. En slipper å oksygenere og pumpe vann. En trenger heller ikke rense vannet, som er avgjørende og energikrevende på land. Det ordner naturen selv.
Ved å ta i bruk sjøareal og vannsøyle er produksjonen også svært arealeffektiv.
Som om ikke det er nok, fisk er vesentlig mer effektiv enn husdyr til å ta til seg fôr og konvertere dette til kjøttvekt.
Laksen er en Tesla, har tidligere Mowi-sjef Alf-Helge Aarskog uttalt.
Det er primært kampen mot lus og rømming, i den rekkefølgen, som stopper myndighetene fra å trykke nye oppdrettskonsesjoner. Bildet er ganske sammenlignbart i andre lakseproduserende land, som Skottland, Irland, Canada, Island og Færøyene.
Det er da også en viktig motivasjon for å bygge oppdrettsanlegg på land. Null lus og null rømming.
Men klimavennlig er det ikke.
Bedre med gris og kylling
Mens klassisk fiskeoppdrett kan smykke seg som klimavinner, er landbasert fiskeoppdrett ikke det. Kjøttproduksjon av gris og kylling fremstår som vesentlig bedre alternativer, hvis en er opptatt av klimaet.
Her må en selvsagt hensynta distinksjon mellom oversjøiske landanlegg og fisk fra landanlegg som skal konsumeres lokalt. For oppdrettsfisk i oversjøiske marked, i Asia og USA, der en ikke er selvforsynt med fersk laks og følgelig må fly inn forsyninger, vil klimaavtrykket på land være konkurransedyktig og sammenlignbart med flybåren fisk fra åpne merder.
Men landbaserte oppdrettsanlegg som er i drift eller under oppføring i Frankrike, Spania, Danmark, Polen, Russland og Norge er ikke et godt valg for klimaet.
I British Columbia, Canada, har den liberale regjeringen tatt fatt på arbeidet med å fjerne åpne merder innen 2025. Klimavennlige arbeidsplasser og fiskeproduksjon skrotes. Sannsynligvis med en forhåpning om at de vil erstattes av lukkede landanlegg i samme område. Mens den veltempererte kystlinjen i British Columbia er velegnet for oppdrett i sjø, har de grisgrendte strøkene her intet konkurranse fortrinn for landbasert lakseproduksjon. Tvert i mot. Det vil bli både langt og kostbart å frakte fisken til markedet.
Produksjonsanlegg på land vil i overveiende grad plasseres nær sluttkunden.
Det er best for klimaet.