Hva skjer dersom oversjøiske landanlegg blir konkurransedyktige med «flyfisk»?

Kommentarer
2237

En tankeflukt som ikke nødvendigvis er helt fjerntliggende.

De popper opp som paddehatter. Stadig flere. I oversjøiske markeder som Florida, Maine, Dubai, Sør-Afrika og Kina. Onsdag kunne SalmonBusiness rapportere om storsatsingen i Japan, der israelske AquaMaof bygger et 10.000 tonns anlegg finansiert av Singapore-fondet 8F.

Det er fullkomment rasjonelt.

Landbaserte oppdrettsanlegg har lenge vært i drift. Ja, så lenge en har hatt aquarium med laks, vet en at teknologien fungerer. Flaskehalsen har vært å få redusert de skyhøye produksjonskostnadene per kilo til et nivå der de er lavere enn salgsprisen for laksen.

Kommentar: Aslak Berge

Prispremie
Oversjøiske markeder, i Nord-Amerika, Sør-Afrika og den fjerne Østen, nyter godt av en betydelig prispremie relativt til det europeiske markedet. Forklaringen er naturligvis at den store majoriteten av verdens lakseproduksjon er lokalisert i Vest-Europa, og prisen settes her. De oversjøiske markedene er avhengige av å få flydd inn ferskpakket laks, i bransjen gjerne kalt «flyfisk».

Det er her fremtiden for landbasert laks ligger. Ikke på Rjukan, i Florø eller på Andøya.

I «flyfisk»-markedene kommer nemlig flyfraktkostnadene på toppen av lakseprisen. Kan en oppdrette fisken i markedene, er salgsprisen mellom en og to dollar høyere per kilo enn i Europa.

Så langt har de landbaserte oppdretterne bevisbyrden for at deres teknologi kan levere fisk av riktig kvalitet til produksjonskostnader lavere enn salgsprisen (inkludert flyfrakt-premie) på 70-80 kroner kiloet. Ingen har klart det så langt.

Ikke usannsynlig 
Men hva hvis vi forutsetter at de en gang, i overskuelig framtid, makter nettopp det?

Enn så lenge er dette et tankeeksperiment, men et helt usannsynlig scenario er det ikke. Jeg skal ikke her vurdere hvor sannsynlig det er, bare nøye meg med å ta denne forutsetningen – som mange investorer allerede har tatt ved å skyte inn milliardbeløp i  anleggene som nå oppføres. De tror dagen er nært forestående.

Og når/om den dagen kommer, ja, da vil det bli store omveltninger.

Med en selvkost som dekker renter, avdrag og investorenes avkastningskrav på kapitalen, vil betydelige midler pøses inn i sektoren. Kapital er ingen flaskehals for lønnsomme prosjekter.

Trangt i døren
Det kan bli trangt i døren. I første omgang for dem som besitter teknologi og produksjonskapasitet for å bygge landbaserte anlegg. De potensielle utbyggerne, eller oppkjøperne, kan være mange, inkludert dagens tradisjonelle og velbemidlede oppdrettselskaper.

Endringen vil ikke skje over natten. Ledetid i forbindelse med byggeperiode for anlegg, samt tid for å fôre opp fisken, vil gi markedsaktørene tid til å områ seg.

Andre omgang inntreffer når den nye landproduserte laksen – i store volum – når markedet. Da vil den virkelig tunge effekten komme.

Høykostland og -selskaper vil være utsatt. For dette vil kunne gi det tilbudsløftet som etterspørselssiden lenge har ventet på. Økt tilbud vil, alt annet like, presse ned lakseprisen – ikke minst i de oversjøiske markedene. Og hvis ikke europeiske eller chilenske lakseoppdrettere lengre er konkurransedyktige i oversjøiske markeder, vil det bli mye fisk til salgs i hjemmemarkedene.

Regionale leverandører
Det er ingen dristig påstand å spå at laksemarkedene deretter vil bli betjent av regionale leverandører. Tradisjonelt lakseoppdrett, i åpne merder i sjø, vil ikke få et Kodak-moment, de har fortsatt de laveste produksjonskostnadene på merdkanten, men de vil bli tvunget ut av noen oversjøiske markeder.

Chiles posisjon som markedsleder i USA-markedet vil komme under hardt press. Uten betydelige nærmarkeder enn 100.00-tonneren Brasil, kan det bli tøft å drive oppdrett av laks i sørlige deler av Latin-Amerika. Overskuddsfisk må plasseres i det rabatterte frysemarkedet, hvor alle verdens oppdrettere er likt posisjonert og konkurransen deretter.

Europeiske oppdrettere vil først og fremst konsentrere seg om EU-markedet, Øst-Europa og så langt inn i Russland og Midt-Østen det er mulig å nå med bil og korte flyreiser.

Canada vil fokusere på å betjene USA-markedet.

Det er klare miljøgevinster med et scenario som skissert over. Klimaavtrykket for den oppdrettslaksen vil bli merkbart mindre.

Mens det nord-amerikanske markedet delvis kan betjenes av tradisjonelt oppdrett i Canada, er situasjonen en annen i det andre store «flyfisk»-markedet. Den verdensdelen der folk flest bor, Asia, er på sikt det største vekstmarkedet for laks og et område hvor behovet for landbasert produksjonskapasitet er skrikende. Hvis de landbaserte pionéroppdretterne lykkes der, er markedsmulighetene enorme.