Her henter de slam døgnet rundt: – Det ser vi resultater av

– Det finnes mange skjær i sjøen når det gjelder slamoppsamling, sier Georg André Melcher. Lingalaks har likevel troen på at slamoppsug kan gjøre fjorden godt.

I en ellers stille vik ved Hardangerfjorden høres kun lyden av fiskeskit som dunker mot metallvegger. Her går slamanlegget til Framo LiftUp 24/7. Til tross for det brune innholdet er området påfallende luktfritt.

– Det lukter ingenting her. Det er et godt tegn på at ting fungerer godt. Men det krever mye oppfølging og renhold å holde det slik, sier Remi André Tveit Hansen.

Hansen er driftsleder for tre av Lingalaks sine lokaliteter. Blant annet Djupevik, som ligger et steinkast ut i fjorden fra slamanlegget.

– Vi har ikke mangfoldige hundretusener av fisk der ute nå. Det har litt å si hvor mye vi fôrer, det vil påvirke hvor mye slam vi får ut, sier Remi André Tveit Hansen. Nå står det smolt på cirka 1,3 kilo på Djupevik, i to av fire merder. Foto: Tina Totland Jenssen

Det er fisken herfra som mater maskineriet på land med sine etterlatenskaper.

Prøving og feiling
Lingalaks har drevet med slamoppsamling i mange år, forteller prosjekt- og vedlikeholdsleder Georg André Melcher. Allerede i 2013 hentet oppdrettsselskapet opp slam, da ved en annen lokalitet. Men det er først de siste fire-fem årene at de har kommet «opp i skala».

– I 2019 var det mest prøving og feiling. Da samlet vi opp slammet i egne dunker, store tanker. Nå er det et fullskala anlegg, og vi har litt tettere nøter i merdene, forklarer Georg André Melcher. Anlegget i bakgrunnen kom på plass rundt 2021-2022. Foto: Tina Totland Jenssen

– Bakgrunnen til at vi startet med slamoppsamling i 2019 var at vi så en forverring av MOM-nivået, trolig som følge av bruk av luseskjørt, sier Melcher, som har tatt med iLaks til slamoppsamlingslokaliteten Djupevik.

– Vi har samlet opp nok med slam til at vi har fått en forbedring på MOM-kvaliteten, altså på sjøbunnen. Så det ser vi resultater av, sier han.

EU-støttet slamprosjekt
Hardanger-oppdretterne Lingalaks og Eide Fjordbruk deltar i det EU-finansierte slamprosjektet AquaPhoenix, der effekten av slamoppsamlingene skal måles. Oppsamlingsutstyret leveres av Framo LiftUp, oppdretterne stiller merdene til disposisjon, og gjenvinningsselskapet Ragn-Sells henter slammet.

Ole Arthur Vaage er daglig leder i sistnevnte selskap. Han forteller at AquaPhoenix-prosjektet er i en oppstartsfase, men at startskuddet snart går av for før- og ettermålinger.

– Vi skal se på både de tekniske installasjonene og bruk av materiale, og til slutt skal et rådgivende panel komme med konklusjoner for hvordan man kan håndtere slamoppsamling i fremtiden, sier Ole Arthur Vaage, daglig leder i Ragn-Sells. Han forklarer at AquaPhoenix er et vitenskapelig prosjekt for å se på hvordan oppsamlingsanlegg kan gjøre en forskjell på vannkvaliteten og i vannsøylen. Foto: Tina Totland Jenssen

– Det var bunnforhold og miljøet rundt anlegget som var utgangspunktet for hvorfor vi startet med slamoppsamling i Djupevik. Det er viktig for oss å ha god kontroll på miljøet både i merder, rundt anlegget, og i fjorden generelt. Et godt miljø er viktig for fisken vår, og alt som lever i og langs fjorden, sier Melcher.

– Det er her vi bor, og vi ønsker å bidra til en bærekraftig næring og lokal utvikling, sier Georg André Melcher fra Lingalaks. Foto: Tina Totland Jenssen

Les også: Slam i vinden for Framo: – Fokuset hos oppdrettere og myndigheter har snudd

Fiskebæsj som business
Lakseavføring inneholder mye fosfor og nitrogen, som er viktige ressurser i landbruk. Ved å hente ut næringsstoffene fra slammet kan man slå to fluer i en smekk: Utnytte verdifulle ressurser, og samtidig redusere utslipp fra oppdrettsanlegg. Fosfor og nitrogen fra fiskeslam må imidlertid gjennom viderebehandling før det kan brukes i gjødsel.

– Det finnes mange skjær i sjøen når det gjelder slamoppsamling. Spesielt når det gjelder hva man gjør med saltholdig slam. Det er en vei å gå der. Den nedstrøms verdikjeden er ikke ferdig utviklet, sier Melcher.

– Det vi er opptatt av, er å finne løsninger for næringen slik at vi kan bruke materialet på ny igjen, sier Vaage.

– Vi er i en kommersiell fase der i dag, men det er begrenset kapasitet nedstrøms, sier Ole Arthur Vaage om prosjektet Ragn-Sells har gående med slam og biogass. Kan dette bli til gull? Foto: Tina Totland Jenssen

Ragn-Sells frakter slam til St1 Biokraft sitt biogassanlegg i Trondheim, både fra oppdretterne i AquaPhoenix-prosjektet og fra andre aktører.

– Når det gjelder anvendelsesdelen, har vi kommet lenger. Her handler det om hvordan slam fra havbruk, særlig slam som inneholder saltvann fra sjø, kan anvendes gjennom biogass, og hvordan det kan løses. Vi har kjørt noen reaktorer der vi ser produktive resultater, sier Vaage.

– Hva er potensialet i slam?

– Det ligger mye fosfor i slammet, og fosfor er mangelvare. Det er et problem om det blir for mye fosfor, men det er samtidig en mangelvare i produksjon av mat og fôr. I fiskeproduksjon, spesielt laks og ørret, er det enormt store mengder fosfor som går til spille. Det er snakk om store verdier, sier Ole Arthur Vaage i Ragn-Sells – som sender slammet hit, til St 1 Biokraft sitt anlegg ved Trondheim. Foto: St1 Biokraft

– Får vi tak i volum nok, er dette et business case som er interessant. Det handler om volum, slår Vaage fast.

Les også: Vil resirkulere mer: – Fosforet fra fiskeslammet er så rent at det kan brukes i fôrproduksjonen

– Bakpå kan vi aldri være
På snakk om gass: Ved Djupevik har det vært slamoppsamling med utstyret til Framo LiftUp fra tre fiskeutsett; i 2022, 2024, og nå i 2026. Men for to år siden ble det stopp.

– Det er en del ting vi ikke har vært vant til å håndtere tidligere. Så forrige utsett ble litt amputert, sier Melcher. I 2024 ble slamprosjektet ved Djupevik stanset opp i en periode på grunn av dannelse av hydrogensulfid (H₂S) på anlegget. Gassen er fargeløs, men lukter råtne egg og er svært giftig.

Remi André Tveit Hansen forklarer at H₂S kan dannes av flere ting enn slam, blant annet om sjøvann får ligge for lenge i rør. – Da er vi bakpå, og bakpå kan vi aldri være, sier Georg André Melcher. Her er det viktig med frisk luft, rengjøring og overvåking. Foto: Tina Totland Jenssen

I dag bærer alle de ansatte på slamanlegget rundt på en liten dings som gjør at de kan følge med – en gassmåler.

– Nå har vi god kontroll på hvor eventuelt gass samler seg opp. Det er stort sett rengjøring av tanker og vask og vedlikehold som utgjør suksessen, sier Melcher.

Les også: Jakter på årsaken til livsfarlig gass i RAS-anlegg


– Det er en forholdsvis liten tank, sier Melcher om ensilasjetanken, som rommer 30 kubikkmeter. Her forhindres gassutviklingsprosessen med den kjemiske løsningen Nutriox. Før slammet lagres midlertidig her,
kommer det inn i et grovfilter, går videre i to trommelfiltere og så til holdetanken, og videre til et beltefilter. Foto: Tina Totland Jenssen

– Artig
– Kunnskap om miljøet og fjorden er vel det viktigste for oss. Vi får se hva som er effekten av å ta opp slam, oppsummerer Melcher om prosjektet.

Melcher er selv fra Norheimsund, som huser hovedkontoret til Lingalaks. Lingalaks-sjef Erlend Haugarvoll er også spent på hvordan slamopphentingen kan slå ut på fjordmiljøet lokalt.

– Så er det artig å se hva som kan gjøres med slammet, har Haugarvoll uttalt til iLaks.

Jo større fisken er, jo mer skit kommer det fra anlegget. Da går det fortere. Nå er det smolt, så da er det mindre pellets og mindre feces, forklarer Remi André Tveit Hansen, driftsleder for blant annet lokaliteten Djupevik. Foto: Tina Totland Jenssen

I tillegg kan Lingalaks bygge videre på erfaringene fra slamprosjektet, dersom de i fremtiden bestemmer seg for å satse på lukket teknologi i sjø.

Les også: – Vi ville være med og fortsatt finne gode løsninger for fremtiden