Nei til Hardanger-genbank en dødsdom?

FOLL er en forening bestående av grunneiere i og rundt Ims-Lutsivassdraget som er stiftet utelukket med et formål – å få laks og sjøørret tilbake til vassdraget vårt. Staten og NINA har i 40 år forsket i Imsa, noe som har medført at laks og sjøørret ikke slippes lenger opp i vassdraget. En etablering av genbank (GB) for laksefiskbestandene i Hardanger slik det opprinnelig var vedtatt ville betydd at vi aldri hadde fått laksen tilbake. Det var derfor en gledens dag i fjor, ved fremleggelse av statsbudsjettet for 2017 å lese at vedtaket ble omgjort. Dette ble igjen stadfestet i budsjettforslaget for 2018.

Allikevel ser vi at flere grupper jobber iherdig for å få realisert bygging av genbank for Hardangerfjordbestandene (HFB)– fremdeles ved NINA sitt anlegg på Ims i Sandnes. Nå sist i går hvor de toneangivende organisasjonene Norske Lakseelver og Norges Jeger og Fiskerforbund roper opp om «dødsdom for de ville laksefiskene». Det samme ropte de for 7-8 år siden – forut for krisevedtaket om GB som en quick-fix for laksefisken i Hardangerfjorden. Hastverk som alltid preger krisevedtak er ofte beheftet med utfordringer. Det har det absolutt også vært her og det må stilles spørsmål om noen har misforstått, eller om det finnes en annen agenda?

I løpet av de snart 5 årene vi har jobbet for dette formålet har FOLL aldri tatt stilling til GB, men opponert basert på det paradokset at en redningsaksjon for villfisk et sted blir en endelig dødsdom for villfisken et annet sted. Nemlig i vårt vassdrag.

Vi har selvfølgelig fulgt med i debatten, og orientert oss rundt de faglige problemstillingene i forhold til GB. Vi finner at det er flere forhold som våre politikere bør avklare før de avgjør løsning og tar en endelig stilling til det som er hoved premisset; Hvordan skal vi «redde» HFB? Noen forhold finner vi svaret på, mens det for andre er bemerkelsesverdig lite informasjon å finne. Noen viktige spørsmål og problemstillinger ser dessuten ut aldri å ha vært stilt eller fremmet?

Forhold vi stusser på, som er ikke utredet, eller som er beheftet med svak og manglende faglig fundamentering er disse;

• Det opprinnelige dokumentet, forfattet av de som kjenner de lokale forholdene best, oppsummerte tilstand og utredet løsninger for de trua Hardanger bestandene var HI rapport 10-2010. Anbefalinger, løsninger, og kostnadsoverslag i denne er knapt å kjenne igjen i endelig vedtak. Det er verdt å merke at ingen av disse aktørene heller er deltakere i dagens løsning.
• Hva er i genbanksammenheng definisjonen på en «trua bestand»? I debatten får vi inntrykk av at den ikke er trua om den kan beskattes.
• Premisset om at villaks og sjøørret var utryddet, eller utrydningstruet, var i stor grad basert på bestandsundersøkelser fra 2005 til 2009. Nå er det gått ytterligere +/- 10 år og de samme undersøkelsen er i stor grad videreført. Hva er status nå, og hvordan har bestandsutviklingen vært?
• Opprinnelig vedtak var et hastevedtak og en «kriseløsning» uten økonomisk kvalitetssikring. 2016-kostnad for de planlagte 10 år med genbankdrift er rundt 300 millioner kroner. Dette er de reelle kostnadene, og derfor beløpet det må tas stilling til. Hvert år med drift utover dette vil da koste anslagsvis nye 25-30 millioner – før vedlikeholdskostnader.
• For offentlige investeringsprosjekt med denne kostnadsrammen er det selvsagt at politikerne blir forelagt en omfattende faglig vurdering med sammenlignbare alternativer hvor de ulike økonomiske konsekvensene blir vurdert og utredet. Det finnes ingen indikasjon på at dette er blitt gjort her.
• I konkurransegrunnlaget utarbeidet av MD for prekvalifiseringen til genbanktilbudet sto det følgende; «Hovedpoenget med genbank er å bevare en størst mulig genetisk variasjon innenfor hver enkelt fiskebestand.» Hvordan henger dette sammen med bestandssituasjonen i Hardanger? Hvordan bevare en genetisk variasjon i en tapt bestand? Eller, det meningsløse i å forvente en generasjonsmessig stabil, men allikevel genetisk variasjon i bare et titalls tilfeldige individer?
• HI rapport 10-2010 sier nemlig at de fleste laksebestander i Hardanger er små (20-100 hunnlaks) og inngår i en metapopulasjonstruktur. (Bestander med felles opphav!) Hvilke elver har da laks med unike gener som krever en genbankløsning?
• Planen er å samle inn laks fra vassdragene, noe som forøvrig er godt i gang. Deretter skal det sorteres ut og videre bevare laks og sjøørret – som det ved gentest kan bekreftes er 100% sikker villfisk. Selv med de nye moderne metodene NINA har – er dette sannsynligvis umulig. Dessuten har det vært en utstrakt kultivering (utsett av ikke-stedegne fisk) i mer enn 150 år «i samtlige» Hardangervassdrag. Dette vil ytterligere tåkelegge det innsamla materialet og fremstå som «genstøy» som nødvendigvis vil føre til tolking og «best guess» avgjørelser.
• HI har i mange år sluppet ut store mengder oppdrettsmolt og smolt av Etne-opprinnelse fra deres forskningsstasjon i Guddalselva. Det er påvist at ved tilbake vandring av disse som voksen fisk så kunne mange av disse ikke komme opp i elva – som er sperret av ei fiskefelle. Er det kartlagt i hvilken grad spredning av disse ev. har medført ytterligere «genstøy» i materialet?
• Det er trolig flere vassdrag hvor det nå pågår en naturlig bestandsoppbygging. Nyere gytefisktellinger indikerer bestands økning sammenlignet mot de gamle. En innsamling av «villfisk» er i så fall en kunstig genetisk seleksjon som vil forstyrre denne utviklingen, og potensielt hindre dette. Er det sannsynlig at genbanken vil ta ut «den rette» laksen fra et slikt vassdrag? Hvilken forutsetning har GB for å gjøre minst en lik, eller bedre jobb enn det naturlig seleksjon får til? Dette momentet er faktisk litt urovekkende da det allerede i flere år nå er samlet inn laks til GB. Lakseyngel som defineres som overskuddsmateriale blir satt tilbake der foreldrene ble hentet. I dette ligger det sannsynligvis en antakelse om at de tilhører dette vassdraget, ettersom kartlegging på bestandsnivå fremdeles gjenstår.
• Et av målene for GB er å kartlegge materialet genetisk. De skal «bestemme» hvilket vassdrag den enkelte laks/sjøørret tilhører. Dette vil ta lang tid, og det savnes en utredning om dette i det hele tatt er mulig – med det utgangspunktet vi har i Hardanger?
• Levende GB er et verktøy som primært har vært brukt for å oppbevare gyro-bestander mens vassdraget var under behandling. Det antas at dette har vært en suksess, men det finnes ingen evalueringer hvor vurderinger av bruk og måloppnåelse er foretatt. Den eneste evaluering som oss bekjent er tilgjengelig er Norsk institutt for naturforvaltning (NINA) sine vurderinger etter 8 års drift av deres midlertidige GB på Ims. Tidlig på 2000 tallet skulle de øke størrelsen på Mandalsbestanden. Etter 9 år med genbankvirksomhet, drevet etter de samme prinsippene som er planlagt i Hardanger, greide NINA ikke å finne et genetisk avtrykk etter denne virksomheten i Mandalslaksen. Konklusjonen var at prosjektet var mislykket. For øvrig sies det at etter igangsetting av kalking, ble den da laksetomme elva, naturlig rekruttert av feilvandrende laks og etter hvert av lokal kultivering.
• HI rapport 10-2010 om sjøørret; «….Det er også publisert populasjonsgenetiske arbeid på sjøaure som viser korleis dei ulike populasjonane i Hardangerfjorden heng saman i eit nettverk av populasjonar (Hansen et al. 2007)». Bergensmiljøet foreslo altså ikke å legge inn sjøørret i GB. Det ble da avgjort på kammerset av Trondheimsmiljøet? Nå i ettertid er det til slutt forslått at hele 12 sjøørretbestander skal inn i NINA sin GB.
• Arten «sjøørret» kjennetegnes av å være anadrom og at den vandrer regelmessig mellom ferskvann og sjø. Genetisk sett er den samme art som ørreten som lever i vann, elver og innsjøer. Disse er praksis i ubegrensa antall i naturlige genbanker.
• HI rapport 10-2010 identifiserer 3-5 laksebestander som kan bevares i genbank og ender på en anbefaling på 3. Når politikerne vedtok å bevilge penger til tiltaket hadde antallet vokst til 4 laksebestander. I dag har Trondheimsmiljøet utvidet dette antallet til 10 bestander med en kostnadseksplosjon langt utover de totalt 40mill. som opprinnelig bevilget. Det var en mangelfull prosess forut for det opprinnelige vedtaket. Skyldes overskridelsene en «kjekt å ha» tankegang, eller «nå må vi benytte sjansen»? De faglige årsakene er ikke kjent, eller forelagt politikerne.
• En av disse «nye» bestandene er laks fra Ådlands vassdraget på Stord. Dette vassdraget ble reetablert ved kultivering av laks fra Lone elva tilbake på 50tallet. Hvorfor skal en «ikke stedegen» bestand inn i GB? Er det sannsynliggjort at hovedårsaken til at laksen sliter i vassdraget skyldes påvirkning fra oppdrett, eller var genetikken i Lone laksen i det hele tatt kompatibel med de endra livsbetingelsene som den møtte på Stord? Hvor mye Lone laks er igjen i dagens genetiske avtrykk?
• 5-6 av vassdragene som huser angivelige truede genbankbestander av sjøørret, er utrolig nok også åpne for beskatning av disse! Vi finner også vassdrag med truet laks som skal inn GB som er åpent for sjøørretbeskatning. Det vil unektelig forekomme «bifangst» av laks i slike vassdrag, og det er besynderlig at den da får en så dårlig og tilfeldig beskyttelse som dette.
• Etnelaks finnes allerede i frossen og levende GB. Med en stor bestand, fiskefelle og uttak av oppdrettslaks hvorfor skal den være med videre i HFB genbank?

FOLL stiller ikke spørsmåltegn ved det faktum at situasjonen for de fleste anadrome laksefiskbestandene i og rundt Hardangerfjorden er krevende, men vi er fremdeles usikre på om situasjonen for flere av «genbankvassdragene» nødvendigvis er verre stilt enn andre steder i landet. Ettersom formålet ikke er klart formulert vet vi heller ikke om en genbankløsning er formålstjenlig?

Problemstillingene for Hardangerfjordbestandene er omfattende og komplekse, og det er i den sammenheng verdt å trekke frem den mektige, men regulerte Suldalslågen som et illustrerende eksempel. Her er det selv etter «år» med til dels høye innslag av rømt oppdrettslaks heldigvis kun «svake genetiske endringer indikert». Disse er dessuten først påvist nå de siste årene, og kan dermed ikke ha hatt nevneverdig påvirkning på bestanden så langt. I motsetning til de regulerte elvene i Hardanger hvor kultivering (merkelig nok) er avsluttet, kultiveres det fremdeles i Suldalslågen. Det har det vært gjort siden tidlig 80-tall. I fjor ble det tauet 40 000 kultiverte smolt fra stedegen fisk ut fjorden – for å unngå lusepåslag. For bare få år siden var dette tallet 80 000, men etter at det ble antatt at praksisen kunne føre til negative effekter på bestanden i form av nedsatt naturlig produksjon – ble antallet redusert. De reelle effektene av dette er ukjent, men det ble foretatt en omfattende bestandskartlegging i 2011 og 2012 som estimerte en naturlig produksjon i vassdraget på mellom 3000-5000 villsmolt. Tilbake vandring av villaks og voksen kultivert laks var ca. 900 av hver av disse to gruppene. Dersom en legger dette smoltestimatet til grunn for årsklassene forut kan naturlig sjøoverlevelse minst ha vært 15% for villsmolt, mens det utgjorde bare drøyt 1% for den kultiverte laksen. I antallet laks som var i elva i disse årene var allikevel halvparten kultiverte, og ga dermed et vesentlig bidrag til oppfyllelse av gytebestandsmålet. I de offisielle bestandsvurderingene gjort av VRL, kan vi konkludere at forutsetningen for at gytebestandsmålene oppfylles er kultivering. Uten dette måtte laksefisket ha opphørt og det er i det hela tatt usikkert om elva uten kultivering vil være selvproduserende. Dette forholdet burde vært vurdert opp mot kostnadsestimatene etter utallige ulike ekspertutredninger og tiltak siden det ble regulert i 1975. Totalsum er ikke kjent, men er visstnok estimert til 350 millioner. På tross av disse enorme kostnadene, og at laksen fremdeles er genetisk intakt, samt etter en årelang kultiveringsvirksomhet greier vi altså ikke å få opp villaksbestandene på et nivå som oppfyller fastsatte kvalitetsmål.

Dette viser først og fremst at lakseforskning og utredning er ubehagelig dyrt. Dernest at det ikke finnes enkle løsninger, og at det heller ikke finnes enkeltfaktorer som enkelt lar seg identifisere. Selv om det altså finnes omfattende oppdrettsvirksomhet mellom Suldalslågen og havet tyder ikke mye på at dette er avgjørende for bestandsstørrelsen. Kanskje er habitat ødeleggelsene i vassdraget så omfattende at kostnadene for en full restaurering vil være urealistiske høye? En ubehagelig, men nødvendig politisk kost/nytte vurdering vil da kanskje ende med at kultivering er en akseptabel kostnad, og permanent løsning? Det er mye som tyder på at forholdene i enkelte bestander i Hardanger kan minne om forhold som dette, og i så fall vil genbank hvor utfallet kan bli som beskrevet – være bortkastet.

I flere av Hardangerfjordvassdragene er laksebestander sannsynligvis utrydda mens den i andre finnes kun i små og ikke-bærekraftig antall. Uansett årsak kan det ikke være tvil om at langt de fleste, om ikke alle er menneskeskapte. Vi bygger vannkraft, forurenser, beskatter, og påvirker negativt fra oppdrettsnæringen. Menneskets tilstedeværelse og de miljømessige fotavtrykk vi har avsatt er blitt så store at det er meningsløst å snakke om en «naturtilstand» – også i Hardanger. Det er videre både naivt og biologisk feil å snakke om laksens 10 000 år gamle såkalte «unike gener». Gener må kunne endres for å tilpasses både de naturlige og menneskeskapte miljøendringene. Det er sannsynligvis den samlede menneskelige påvirkningen som er årsak til elendigheten – ikke enkeltfaktorer. Det er sannsynligvis heller ikke mulig å kvantifisere virkning på enkeltfaktornivå slik som miljømyndighetene ser ut til å gjøre i Hardanger. Det er naturligvis ikke slik at dersom en kunnet ha fjernet oppdrettsnæringen fra Hardanger så hadde alle problemene forsvunnet. Det samme er like usannsynlig om man kunne ha reversert all negativ påvirkning fra kraftutbyggingen.

FOLL er ikke i tvil om at disse bestandene nå trenger vår hjelp og adekvate tiltak bør kunne prioriteres. Men, som saken fremstår nå mangler hele prosjektet tillit. Kanskje fordi formål er utydelig formulert? Er det bevaring av et genetisk mangfold, eller er det regelrett en redningsaksjon som skal foretas? Skal bestandene «renses» for eksisterende påvirkning fra oppdrettslaks, eller dreier det seg i bunn og grunn om kultivering, for å hjelpe bestander opp på et ennå ikke definert men bærekraftig nivå? I Hardanger er det på dette stadiet ikke relevant å snakke om mulig negativ påvirkning på villfisk grunnet kultivering, selv om dette er forsøkt trukket frem som en grunn for ikke å anbefale en slik løsning. Eneste mulige motiv vi ser at miljøforvaltningen kan ha, for ikke å utrede kultiveringsalternativer. Er kanskje at en slik løsning i så fall vil genere vesentlig mindre midler til deres kolleger på NINA. At en rimeligere løsning også medfører mindre belastning på trange offentlige budsjetter, er vel noe forskerne burde vært opptatt av?

Vi har et Storting og en regjering bestående av folkevalgte representanter som vi har valgt inn for å foreta prioriteringer til felleskapets beste. De økonomiske prioriteringene er knallharde, hvor selv små kutt i vedtatte bevilgninger får stor oppmerksomhet. Beløpet som er ønsket i Hardanger er i alle sammenhenger et meget stort beløp. Vi skal forlange at politikerne foretar en kost-nytte vurdering, og velger den løsning som gir «mest fisk», eller genetisk sett den «reneste» fisk dersom det er formålet. Det finnes ikke en godtepose, som kan beskattes og samtidig få «Brum-Brum begge deler».  Miljømyndighetene må nå være tydelige og fremlegge for politikerne det de burde gjort for 7 år siden; Et gjennomarbeidet og klart formulert forslag til løsning for politikerne.

Hadde bestandssituasjonen i Suldalslågen vært særlig annerledes om politikerne på et tidlig stadium hadde blitt forelagt prosjektrevisjoner og kostnadsbruk opp mot måloppnåelse? Det kan vi ikke vite, men det er allikevel grunn til å tro at forskning og uklare tiltak nok hadde blitt stanset lenge før forskerne hadde maktet å svi av 350 millioner. Kanskje er det også derfor Miljømyndighetene aldri, på noe tidspunkt, har forelagt en slik oversikt? Det finnes mulige løsninger i Hardangerfjorden, men det forutsetter at politikerne kommer på banen og kvalitets sikrer slik at den økonomiske risiko står i forhold til en på forhånd klart definert antatt gevinst – selvfølgelig med laks i fokus, men like mye for felleskapet som må bære de økonomiske byrdene. Dersom genbank tas inn igjen i budsjettet i år, basert på foreliggende metode og kunnskapsgrunnlag, er risikoen for at vi om en 15 års tid befinner oss i det samme uføret som vi ser for Suldalslågen – ubehagelig stor.