Roald Jensen er tillitsvalgt i det globale konsernet Mowi. Denne uken går han ut og melder sin frykt for norske lakseslakterier, dersom slaktebåten «Norwegian Gannet» får lov til å seile. Den frykten er feilplassert.
«Norwegian Gannet» bidrar nemlig med innovasjon og utvikling i havbruksnæringen og langs kysten. Alt prosjektet gjør er sterkt etterspurt av politikere, lokalmiljøer og næringen selv. Skipet hever kvaliteten betydelig, øker effektiviteten, forbedrer fiskevelferden, skaper kompetansearbeidsplasser og kutter utslippene dramatisk.
Jeg tviler ikke på at tillitsvalgte Jensens bekymringer er ektefølt. Men saken føyer seg inn i rekken av usannheter og misforståelser om «Norwegian Gannet». Han viser til teoretiske tall, og hevder at «Norwegian Gannet» har en slaktekapasitet på 150.000 tonn. Til sammenligning skriver han at Mowi Ryfisk på Hjelmeland har en kapasitet på 70.000 tonn. Det får det til å høres veldig stort ut. Fakta er at vi har en planlagt kapasitet på langt under 70.000 tonn.
Jensen sier frykten er et stort samtaleemne blant de rundt 100 ansatte på slakteriet på Hjelmeland. Det er det også blant de ansatte på «Norwegian Gannet». Vi skal også ha 100 ansatte på skipet. Det virker det som mange har lett for å glemme.
«Norwegian Gannet» er et norsk fartøy, registrert i ordinært register (NOR), med norsk mannskap og norske lærlingplasser. Jeg ser flere kritikere fortsetter å antyde noe annet, men det er altså helt feil. “Alt i alt genererer filetering, foredling og bearbeiding av norsk laks 50.000 arbeidsplasser nedover i Europa”, skrives det. Men fakta er at produksjonsfisken utgjør kun to prosent av fisken vi tar om bord. Faren for at arbeidsplasser på land forsvinner er helt bevisst og dramatisk overdrevet.
Vi har alle et ansvar for å ivareta samfunnskontrakten og skape sysselsetting og verdier. Men fremtiden ligger i kompetansearbeidsplasser og innovasjon, langs hele kysten. Kritikerne glemmer å si at under halvparten av dem som jobber i slakteriene i dag er norske, og den andelen synker. Jobbene i slakteriene på land er dessuten preget av mekanisk arbeid, som allerede er truet av robotisering og automatisering. Det vil vi bare se mer av i tiden fremover. Jeg håper Jensen utfordrer konsernet sitt på at arbeidsplasser ikke skal effektiviseres bort, og ikke bruker alle energien på en teoretisk frykt for «Norwegian Gannet».
Det er helt nødvendig at flere tør å tenke nytt, og skape nye verdier i næringen med nye metoder og løsninger. Alternativet er at utenlandske aktører ser mulighetene før vi klarer å gjøre noe selv.
Det er viktig at vaktbikkjene passer på, men det er også viktig at det ikke blir spredd skremselspropaganda. Jeg skulle ønske at Jensen, og alle som engasjerer seg, la opp til en bredere debatt. Hvordan skal næringen vokse som vi ønsker? Hvordan skal vi samtidig klare å kutte utslippene våre betydelig? Hvordan skal vi skape varige, norske kompetansearbeidsplasser på land? Hvordan sikrer vi at det skapes verdier rundt industrien – i alle ledd? Hvordan forbedrer vi fiskevelferden? Hvordan får forbrukeren et ferskere og bedre sluttprodukt? Alt dette er viktige temaer å diskutere. Det er en utfordring jeg vil sende Jensen – og som Jensen burde utfordre sin egen arbeidsgiver på.
«Norwegian Gannet» prøver å svare på disse utfordringene. Derfor har vi fått så bred støtte fra både myndigheter, faginstanser og forskere – frem til fiskeriministeren bestemte seg for å stanse prosjektet med henvisning til en utdatert forskrift. Prosjektet vårt ivaretar jo nettopp Kvalitetsforskriften, men det er en annen diskusjon.
Det er heller ingen andre slakteskip på vei i Norge. «Norwegian Gannet» er et prøveprosjekt, som enten vil motbevise skremselspropagandaen eller gi politikerne faktiske argumenter for å stanse det. Det er ingen grunn til at fiskeriministeren, landindustrien eller Jensen skal frykte et slikt prøveprosjekt.
