– Fisk med store sår; er det overhode grunnlag for menneskemat?

Veterinær Jan Gjerde mener det er på høy tid å revidere kvalitetsforskriften – og basere denne på dagens realiteter.

Han er pensjonist nå. Men industriveteranen har blant annet fartstid i Fiskeridirektoratet, og var der engasjert i arbeidet med utformingen av kvalitetsforskriften. Nettopp denne forskriften, som splitter fisk i de tre kategoriene «prod», «ord» og «sup», har blitt svært aktuell de siste ukene.

– Det er snart 40 år tilbake. Arbeidet ble ledet av Per Dag Iversen, men han er vel i himmelen nå, sier Jan Gjerde til iLaks.

Han har registrert den pågående diskusjonen om produksjonsfisk, eksportforbud, feilretting og kvalitet. Og Gjerde følger med interesse med på debatten i lys av at han selv var med på å lage kvalitetsforskriften.

Kvalitetskontroll
– Jeg har kjennskap til opprinnelsen til forskriften. Dette er og var en prinsipiell diskusjon hvorvidt myndighetene skulle involveres i ren kvalitetskontroll, eller kun forholde seg til hva som kunne godkjennes til humant konsum. I fiskeriene har det vært tradisjon, spesielt i kvalitetskontroll av tørrfisk, at dette har vært utført av offentlige inspektører. I kjøttindustrien har derimot ren kvalitetskontroll vært utført på privat basis, forteller han.

– Etter det som ligger fremme, ble forskriften etablert i 1987. På den tiden var all eksport i hovedsak hel fisk, slik at fisk med avvik som kjønnsmodning ikke var tillatt for eksport. Forskriften er senere revidert flere ganger basert på forekomst av ulike lyter, for eksempel sårdannelse, og det har oppstått foredlingsanlegg som i hovedsak har som oppgave å finskjære slike produkter, sier Gjerde.

– Det som er fraværende i denne diskusjonen og som sannsynligvis vil fremkomme før eller siden, er bestemmelse hva som kan godkjennes som konsumvare og hva som skal kasseres.

– I tørrfisk var det i lange perioder en kategori som het «Afrika», men det kunne en ikke bruke, så den ble senere forlatt. Jeg mener også klippfisken var underlagt offentlige inspektører, fortsetter han.

Nytt fenomen
– Ingen har diskutert grunnlaget for en slik forskrift. I ’87 var det primært farge på kjønnsmoden fisk. Men de store sårene man ser idag, de så man ikke den gangen. Det er et nytt fenomen. Fisk som ser slik ut, er det grunnlag for humant konsum? Og hva bør et regelverk være? spør han.

I dag skal sårfisk feilrettes, eller fileteres, før den er lov å bli sendt ut av landet.

– Feilretting var ikke snakk om da forskriften kom, for den gang gikk all fisk ut som sløyd og hodekappet. Filetindustri var neppe kommet i funksjon i Norge. For meg virker det absurd at dette kun skal skje i Norge og ikke i utlandet – og om det er et offentlig anliggende. Det var helt andre betingelser enn i dag. Det offentlige skal beskytte. Argumentasjonen var den samme. Produksjonfisk, den dårligste fisken, skulle nordmennene spise selv. Den var ikke god nok for eksportmarkedene.

– Hvordan mener du det bør reguleres?

– Jeg mener det bør være opp til næringslivet selv. Det som er det offentliges rolle er å fremlegge hva som er grunnlag for humant konsum. For eksempel hvis du ser en mager fisk med sår, så vet du ikke hvor for den er mager. Det kan være mange grunner. Syke dyr skal ikke godkjennes til human konsum. Det er helt utenkelig at en kylling med slike sår ville bli godkjent for humant konsum. Den ville bli kassert.

Det er en historie med at offentlige skal blande seg inn, mener han.

Selvdød
– Fisk med store sår; er det overhode grunnlag for menneskemat? spør han, før han fortsetter: – Bare se de såkalte bløggebåtene. Var det Måsøval som ble dømt for å ha levert selvdød fisk? At ikke myndighetene griper fatt i sånne ting. Hadde det skjedd med en kylling eller gris som hadde blitt levert død inn på slakteriet, ville blitt en skandale. Men i fiskeriene er det aksept for det.

– Jeg sto i mine unge år på slaktebenken og kontrollerte hvis det var dyr som viste tegn til sykddom. Men i fiskeriene blir det godtatt. I forbindelse med dødfisk fra bløggebåt, som ble levert til vanlig omsetning, var det snakk om at en skulle merke spesielt sånn fisk. Fisk som ikke er i live og ikke friske og helsemessige skal ikke sendes til humant konsum. Når du oppdretter fisk, er det i prinsippet samme som å oppdrette kylling eller gris, mener han.

Jan Gjerde har jobbet lenge med kvalitet.

– Første jobben jeg hadde var på slaktehuset i Oslo og senere i Bergen. Jeg drev senere Aqualab i Bergen, en inspeksjonstjeneste for oppdrettsselskapene. Vi hadde laboratorium blant annet med analyse opptak av farge. Jeg er utdannet veterinær, og jobber med Stein Helge Skjelde på Sørsmolt, hvor vi ser på temperatur og lysforhold, epigenetikk for smolt i sjøvannsfasen.

Ikke farlig
Han reagerer på at næringens organisasjoner tar til orde for at mager fisk med svære sår, er akseptabelt for humant konsum.

– Jeg må si jeg steilte, når jeg det begrunnes med at det ikke er farlig å spise. Det er heller ikke farlig å spise en selvdød gris, men det ville være helt utenkelig å tilby en sånn til humant konsum. Da er man på ville veier, da varer det ikke lenge før kundene begynner å reagere.

Også der kan næringen lære av historien.

– I Sverige, på 70- og 80-tallet, klaget flere og flere på kylling, men næringen lyttet ikke. Så fikk de kundene imot seg. De måtte slå bestanden ihjel. Senere lanserte de «kronfågel», for å kjøre den skikkelig delikat. Får du ikke det du vil ha i butikken, klager du ikke, men du slutter å kjøpe. Du kommer ikke tilbake.

Gjerde vil ha en debatt om kvalitet. Hva som skal godkjennes for humant konsum, og likeledes kvalitetssortering, samt det offentliges rolle her.

– Tanken at alt skal skje i Norge, vil ikke holde. En må avvikle den så den ikke er til skade for verken industrien eller importalandene, avslutter han.