Stortinget kan egenhendig løfte laks på land fra et supplement til en konkurrent for norsk oppdrettslaks.
Her forleden snakket jeg med en oppdretter. Det var han som reiste problemstillingen.
– Er ikke RAS-anlegg som shale gas? spurte han, og la til at det foreligger planer (ikke alle vil nødvendigvis bli realisert) om å produsere 300.000 tonn laks på land globalt.
300.000 tonn utgjør 12-13 prosent av den ventede verdensproduksjonen av oppdrettslaks i 2019.
– Vi er Saudi Arabia, la oppdretteren til.
Vannskille
Er dette en relevant parallell? Vil landbasert laks bli en gamechanger og et vannskille på linje med det vi har sett fra skiferolje i oljemarkedet?
Først litt bakgrunn.
Aslak BergeSkiferolje beskrives som den største overraskelsen i oljehistorien. Det har gjort at USA har gått, i løpet av få år, fra å være verdens største importør av olje til å bli en nettoeksportør av olje. Av USAs oljeproduksjon på 9,9 millioner fat per dag, kommer halvparten fra skiferolje.
Utvinningen skjer ved såkalt fracking, å pumpe sand, vann og kjemikalier ned i bakken med høyt trykk for å sprekke opp skiferen og frigjøre olje og gass som man deretter kan hente ut.
Det var den radikale produksjonsøkningen av skiferolje, ikke «det grønne skiftet», som sendte oljeprisen i kjelleren i 2014.
Prispåslag
Så tilbake til laksen.
For tiden føres det opp, eller planlegges ført opp, en rekke landbaserte matfiskanlegg i områder som tidligere ikke har beskjeftiget seg med lakseoppdrett. USA går i spiss, halvparten av produksjonen planlegges her. Det er da også naturlig. Ved å produsere laksen i oversjøiske land, som idag er avhengig av flybåren laks, kan oppdretterne selge laksen med et prispåslag tilsvarende flyfraktkostnadene. Dette har gitt en betydelig interesse for landbasert laks i Østen, særlig Kina og Japan, men også Sør-Afrika, Russland og Midt-Østen. Også en rekke land i Europa planlegger fabrikkproduksjon av laks.
Parallellen til skiferolje er ikke fjern.
Fracking er, på samme vis som landbasert oppdrett, en kostbar måte å produsere en etterspurt råvare. Denne kan forsvares ved at den underliggende globale tilbudssveksten har flatet ut og dermed etablert høye råvarepriser. Men de høye produksjonskostnadene gjør at den først og fremst blir et supplement, ikke en direkte konkurrent, til konvensjonell produksjon. I et scenario med lave råvarepriser vil fracking ikke være konkurransedyktig. Skjønt, de siste års prisnedtur for olje har vist at fracking har vært mer robust enn forhåndstipsene kunne tyde på.
Skumme fløten
Gustav Witzøe luftet nylig sin frustrasjon og bekymring for dette.
Han frykter at landbaserte oppdrettsanlegg vil kunne skumme fløten av veksten i lakseetterspørselsen, og tok til orde for økt produksjon og halvering av lakseprisen for å holde den nye konkurrenten unna matfatet. Witzøes løsning er en radikal økning i norsk lakseproduksjon, men det er, politisk sett, helt urealistisk.
Det er riktig, som den tidligere nevnte oppdretteren påpekte, lakseoppdrett i åpne anlegg i norske, chilenske eller færøyiske farvann, er for Saudi Arabia å anse. Saudi Arabia i den forstand at en kan produsere råvaren billigere enn noen andre. I Saudi Arabia er olje lagret og lett tilgjengelig like under ørkensandens overflate. I åpne merder i perfekt temperert og reint sjøvann trives laksen best – og der er da også produksjonskostnadene lavest.
Jokeren, den som kan utligne denne kostnadsfordelen, er Stortinget.
For når stortingspolitikerne nå sitter og diskuterer hvordan de kan beskatte oppdrettsnæringen ved hjelp av grunnrente, vil dette ubønnhørlig løfte markedsleder Norge ut av setet til Saudi Arabia – og langt til havs. Produksjonskostnadene for den norske laksen vil øke, samtidig som konkurranseevnen svekkes tilsvarende.
På det viset kan landbaserte oppdrettsanlegg under fjerne himmelstrøk gå fra å være et supplement til å bli en reell konkurrent for norske fiskeoppdrettere.
