Svarte soldatfluer, fermenterte solsikkefrø og kyllingmel virker like godt som tradisjonelt fôr. Laksen vokser like godt, den holder seg like frisk og den legger på seg like mye per kilo fôr den får.
– Felles for alle forsøkene er at vi fant egentlig ingen negative effekter, forteller Linn Haug Eide.
Til daglig arbeider hun for Eide Fjordbruk. Hun tar en såkalt nærings-ph.d., som vil si at hun er ansatt i bedriften samtidig som hun forsker ved universitetet på et tema som bedriften trenger å kunne mer om.
Mål fra regjeringen
Forskningen hennes handler om bærekraftig fôr.
– Myndighetene har satt seg store mål om å øke lakseproduksjonen. Da er det mye som må løses – blant annet behovet for bærekraftig fôr, forklarer Margareth Øverland i en pressemelding.
Hun er professor ved NMBU, senterdirektør for Foods of Norway og har vært veileder for Linn Haug Eide.
– Næringen er sårbar siden den er basert mye på import. I dag er 92 prosent av fôret til laksen importert, og fôret utgjør 75 prosent eller mer av det totale klimafotavtrykket. I samfunnsoppdraget som regjeringen har lansert, er målet at alt fôr skal være bærekraftig innen 2034 og minst 25 prosent av det skal produseres lokalt her i Norge, sier Øverland.
Rester blir mat
Mer bærekraftig enn det fôret som Linn Haug Eide har forsket på, er det vanskelig å få det. Hun har sett på tre forskjellige løsninger.
Alle er basert på plante-biprodukter og matrester – det som på fagspråket kalles sidestrømmer – som råvare for å skape de proteinene som laksen trenger for å vokse og holde seg sunn og frisk.
Den ene løsningen er svarte soldatfluer som spiser planter og matrester som ellers ikke kan brukes. Den andre er selve plante-biproduktene.
Egentlig inneholder de for mye fiber til at laksen kan utnytte næringsstoffene.
Men når plante-biproduktene fermenteres – den samme gjæringsprosessen som gir oss for eksempel øl, yoghurt, rakfisk, tofu eller soyasaus – da blir smaken bedre og næringsstoffene blir mer tilgjengelige.
Det tredje nye fôret som Eide har prøvd ut, er kyllingmel. Kyllingproduksjonen øker både i Norge og resten av Europa. Dermed blir det stadig mer biprodukter: de delene av kyllingen som ikke mennesker kan spise.
Full skala
– Det som er spesielt med den forskningen vi har gjort nå, er at den er gjort i såpass stor skala. Dette var et område der det manglet kunnskap. Vi visste ikke hva behovene til laksen ville være under sånne forhold, sier Linn Haug Eide.
Det er gjort forsøk med både fluer, solsikkefrø og kyllingmel tidligere, men de har vært begrenset til små laboratorier.
Denne gangen er det nye fôret testet i merder ute i fjorden med opptil 50.000 fisker per merd, og laksen er fôret opp helt til den er klar for å slaktes.
Full offentlighet
– Et viktig poeng i forskningen har vært at vi vil at resultatene skal være offentlige. Veldig mye fôrforskning blir gjort av fôrselskapene. De vil holde det de gjør konfidensielt. Vi håper at vi kan bidra til at alle kan dra nytte av dette: Det er ingen av oss som skal selge fôrråvarer, forklarer Eide.
– Solsikker kan du produsere i Europa. Fôrindustrien går mer i retning av å bruke europeiske kilder. Store firmaer satser mye på moderne teknologi for å fermentere både solsikker, soya og mais, sier Margareth Øverland.
– Det er ingenting som ligger an til å erstatte soya på veldig lang tid. Soya brukes i fôr til alle slags dyr. Derfor trenger vi veldig mange forskjellige alternativer, sier Linn Haug Eide.
Selv har hun vist at tre av de nye alternativene virker som de skal.
Tidlig ute med klima
Erlend Eide forteller at Eide Fjordbruk allerede har endret standarddietten til fisken sin basert på forskningen som er gjort.
– Det er flere grunner til at vi engasjerer oss i forskning. Men vi var tidlig ute med å måle CO₂-avtrykk. Da så vi fort at fôret er den klart største bidragsyteren til klimautslippene fra laksen, sier han.
Erlend Eide er teknisk sjef og også ansvarlig for forskning og utvikling i konsernet.
– Før var det forsket på soya og hvordan det kan gi infeksjoner i tarmen. Nå har vi vinklet enda mer mot hvordan få ned fotavtrykket og bruke mer lokale råvarer og hvordan det påvirker fisken, sier han.
– Det er mye som påvirker hvor du skal hente fôrråvarer – både politikk, krig og at det skal være kortreist, sier Eide.
Han forklarer at bare en veldig liten andel av fôret i dag er lokalt.
– Derfor kreves det mer forskning for å finne lokale råvarer og øke den andelen, sier han.
Linn Haug Eide disputerer for doktorgraden sin ved NMBU 29. januar.
