Drømmen om fem millioner tonn laks, superprofitt og grunnrente har kjørt på land

Kommentarer
2538

Og konsekvensene kan bli omfattende. Både for oppdrettere, leverandørindustri og politikere.

Den fikk rikelig av oppmerksomhet, både av rikspolitikerne og media, da den ble lansert i 2012. Sintef-rapporten «Verdiskaping basert på produktive hav» ga en tydelig spådom om veien videre og hvilke lukrative muligheter som ligger foran Norge i tiårene som kommer. Lakseproduksjonen skulle bli femdoblet, til fem millioner tonn, innen 2050. Vi skulle bli søkkrike på alger og nye oppdrettsarter.

Særlig målet om fem millioner tonn helnorsk laks har bitt seg fast. Ikke minst blant fiskeriministrene i de siste blå regjeringene.

På land
Nå viser det seg imidlertid at en vesentlig del av denne tonnasjen ikke kommer til å bli plassert i norske fjorder. Den vil heller gå på på land. I Kina, USA, Japan, Spania, Frankrike, Dubai, Sverige, Polen, Russland, Sør-Korea, Sør-Afrika, Canada – og i Norge.

Kommentar: Aslak Berge

I år ventes den globale lakseproduksjonen å nå 2,7 millioner tonn. iLaks rapporterte tidligere denne uken at det nå foreligger planer om to millioner tonn laks på land. Det blir 4,7 millioner tonn til sammen.

Nå er ikke alle disse prosjektene finansiert. Mange av dem vil nok heller ikke se dagens lys. På den annen side er oddsene lave for at det kommer nye prosjekter til. Uansett, lakseproduksjonen ser ut til å nå fem millioner tonn lenge før 2050. Og den blir nok ikke så norsk som Sintef-rapporten og Solberg-regjeringen I og II har håpet på.

Grunnrente
Daværende Høyre-leder Jan P. Syse anklaget i sin tid Arbeiderpartiet «for å stjele klærne våre mens vi badet». Nå ser det ut til at geskjeftige gründere, spekulanter og internasjonal storkapital tar klærne til norsk oppdrettsnæring – mens rikspolitikerne har vært mer opptatt av å drøfte hvordan en kan beskatte enn utvikle næringen.

Med dagens fart og veksttakt ser det ut til at 2,7 millioner tonn (dagens samlede sjøproduksjon) snart kan være innen rekkevidde – for landbaserte anlegg. Og det er altså ikke gitt at norsk jord vil være førende for lokaliseringen.

Nå vil det ta tid og kreve rikelig av finansiering for å realisere disse byggeplanene. Men tilgang på penger er ikke akkurat det største problemet for tiden. Laksemagnat Gustav Witzøe er tydelig hva han ser på som SalMars og norsk oppdrettsnærings største utfordrer: Landbaserte oppdrettsanlegg.

Utflagging
Hvis, og vi får koste på oss et lite forbehold, mesteparten av disse RAS-anleggene blir ført opp, rognen klekket og fisken fôret frem til slaktevekt betyr det økt utbud og reduserte laksepriser – når den tid kommer. Det betyr naturligvis også lavere profitt og skatteinntekter fra næringen i fremtiden – og at Norge muligens må leite andre steder etter «den nye oljen».

Det betyr også at leverandørindustrien blir helt forandret idet en ny produksjonsform og teknologi inntar en dominerende posisjon. Pumper, rør, vannrensing og kar trengs det mer av. Og det er neppe eierne av arbeidsbåter, lusemidler og notbøterier som vil tjene mest på denne utviklingen.

Under grunnrentediskusjone, for ett år siden, vekket det allmenn latter når skattetilhengere fremhevet at det vitterlig ikke gikk an å flagge ut lakseproduksjonen fra de rene og unikt tempererte norske fjordene.

Nå er det ikke så mange som ler lengre.