Haglbygene driver over kaien. Iskald vind med kuling i kastene pisker «Ronja Pioneer», som bruker sidepropellene for å legge til på innsiden av moloen. Det er mørkt og klokken er halv ti på kvelden ved Marine Harvests killing station i Mallaig.
Bak seg har «Ronja Pioneer» syv timers fart fra lokaliteten Loch Erisort ved Lewis på Ytre Hebridene. Oppdrettslokaliteten har hentet sitt navn fra norske Eriksfjord. Nå er det en norsk brønnbåt som har hentet slakteklar fisk derfra.
De jobber kjapt og effektivt. Mannskapet fortøyer båten, og gjør snart klar for lossing av fisk gjennom et rør som følger kaien inn til slakteriet.
Midnatt
I tankene ombord svømmer 18.000 laks med en snittvekt på fire kilo. Vannet er kjølt ned for å holde fisken rolig. Snart sendes laksen ut av brønnbåten.
– En ting skal de ha, nordmennene, de kan lage gode båter, flirer slakterisjef John Gillies.
Inne på venterommet i slakteriet venter slakteriarbeiderne utålmodig. De varmer seg på hver sin kopp med te, og kikker ustanselig opp mot klokken på veggen.
Snart går de opp trappen, til loftet, tar på seg gule oljehyrer og hansker.
De er klare.
På slaget midnatt åpnes slusene.
Blodig
Sprellende laks sendes inn og tas imot av bestemte og trente hender – for stunning og deretter bløgging. Bløggingen gjøres for hånd med sylskarpe kniver.
Den sølvblanke laksen kjemper, vrir og vender på seg, og arbeiderne må bruke makt for å holde den nede. Lynraskt presses de inn i metallformene og inn for effektiv avlivning.
– Vi sloss mye med laksen, men den holder oss i hvertfall i form, sier en av slakteriarbeiderne til iLaks.
Tusenvis av laks sendes i kø inn gjennom slusene, over brettet og inn til knivene.
De møter døden i Mallaig.
Største arbeidsgiver
– Alle som jobber her kommer herfra. Marine Harvest er den største arbeidsgiveren i Mallaig, sier Martin Boyce. Han leder slakteteamet her.
Snart er slaktebrettet stenket av mørkt fiskeblod. Bløgget fisk sendes gjennom et sluk, ned en etasje, og fyller opp ventende tankbiler.
Etter to og en halv time er blodbadet over. Etterhvert som tankene fylles opp, starter trailerne opp motorene, og ruller ut av Mallaig.
Kursen settes mot Fort William, en times nattlig kjøretur unna.
Ikke stort
Der starter sløyemaskinene ved Marine Harvests foredlingsanlegg opp klokken seks om morgenen.
I Fort William, like ved foten av Ben Nevis, venter fabrikksjef Alistair Smith og hans mannskap. De er klare for å ta i mot laksen fra Erisort.
– Vi gjør en head-on-gutting her. Dette er ikke et stort foredlingsanlegg, sier han til iLaks.
To anlegg
Smith medgir at slakt og sløying, fordelt på to anlegg, er tungvint, og ikke helt ulik hva som er utbredt praksis i Chile. Helst skulle han sett at alt var samlet under ett tak, og unnagjort i én operasjon, men det er knapphet på egnede lokaliteter.
Bløgget laks tømmes inn på båndet. Buken sprettes, tømmes og reingjøres. Fisken sendes rundt på et samlebånd, veies og pakkes.
Majoriteten pakkes i isoporkasser med Marine Harvests eget segl, The Royal Warrant, på sidene. Oppdrettskjempen har i fire tiår vært hoffleverandør av laks til kongefamilien i Buckingham Palace, og bærer seglet med stolthet.
Ingen roboter
Storkunder får samlet fisken i større containere. Trucker og traller tar seg av kassene.
– Her er ingen roboter, sier Smith, men legger ikke skjul på at han gjerne skulle hatt roboter i pakkeriet.
– Det får vi ta i det nye slakteriet.
– Nå skal dere bygge det?
– Det er ikke avgjort, men forhåpentligvis i løpet av fem år. Først skal vi bygge en fiskefôrfabrikk for 80 millioner pund.
Sprenger skalaen
– Denne fabrikken var dimensjonert for 5.000 tonn. I år tar vi 60.000 tonn, sier han, og legger til: – Jeg vil anta at maksimal kapasitet er 70.000 tonn.
På lasterampene står thermotrailere med motorene i gang. De er åpne og klare til å ta rulle fiskekassene ombord – og ta laksen ut i markedet.
– Mesteparten av dette sendes til Grimsby, som er en stor hub for fisk. Derfra sendes det gjerne til Heathrow for flyfrakt ut i markedet, forklarer Smith.
