Å produsere laks i lukkede tanker, på land eller i sjø, er ikke av nyere dato.
Navnet var «L’ile Sous Le Vent». Det var opprinnelig en kornlekter. Den gikk i rute over Atlanteren, fra USA til Frankrike, og het «Nieuwport», da den ble bygget i 1970. I 1984 ble lekteren omdøpt, og bygget om til et flytende fiskeoppdrettsanlegg ved et verft i Le Havre.
I fem år, fra 1989 til 1994, var Ola Sveen engasjert som prosjektleder for lakseoppdrett på «L’ile Sous Le Vent».
– Det lå i den engelske kanal. Fast oppankret, utenfor Roscoff, på nordsiden av Brest, forteller oppdrettsveteranen til iLaks. – Det var 120 meter langt, og hadde fire tanker på 4.000 kubikk hver.
Fem kilos fisk
– Det var to pumper til hver tank, som ga 1,5 kubikkmeter vann per sekund. Så hadde vi to og en halv meter overhøyde. Vi pumpet det opp to og en halv meter. Med den løftehøyden fikk vi nok strøm både til å fordele oksygen og til å få selvrensing mot avløp i karet.
– Vi kjørte opp en generasjon, fra smolt opp til fem kilos fisk. Kvaliteten var usedavnlig god. Og det fikk vi verifisert både fra røykeriene i Frankrike, og i fra Nofima og Sintef som var nede å så på fisken. Det var en kraftig muskel, sier Sveen.
– Det var relavtivt høye produksjonskostnader og prisen gikk ned i Norge. Selv om vi fikk nesten dobbelt så høy pris i Frankrike, for lokalt produsert fisk, så var det vanskelig å forsvare det over tid. Men produksjonen fungerte fint over tid.
– Det prinsippet der har vært med i utformingen av Bulandet, forteller 70-åringen, og understreker at begge er bassert på såkalte gjennomstrømningskonsept.
– Når vi greide å lage fisk i Frankrike rundt 1990, med den teknologien og utstyret vi hadde da, så skal vi i hvertfall klare det i dag, med den teknologien og utstyret vi har idag. Så det der er litt av en inspirasjon for å få det til.
Skipet var eid av et fransk konsortium.
– Det var en matvareprodusent i Frankrike som eide det. Jeg husker ikke i farten hvem det var, fortsetter Sveen.
– Det er interessant at det fungerte, og jeg har også tro på at det kan lages lignende konsept idag. Jeg har designet hvordan Bulandet Miljøfisk skal bygges, sier Ola Sveen som også er blant eierne av Svanøy Havbruk.
Les også: De sikter på 20.000 tonn laks på land. Men først vil Bulandet Miljøfisk bli god på postsmolt
– Det er et lignende konsept som nå utvikles. Dette skipet på land, det er mer energieffektivt. Bedre enn å ha det flytende i den engelske kanal, sier styreleder Knut Eikeland i Bulandet Miljøfisk til iLaks.
– Ola er en av få som har reell erfaring i å produsere stor matfisk over flere generasjoner i et gjennomstrømningsanlegg, understreker Eikeland.
Oppdrett i rom sjø
I begynnelsen av november ifjor ble 3.000-tonneren «Guoxin 101» sjøsatt. Kursen ble satt ut på Øst-Kina-havet, hvor skipet skal gjennomgå testing på åpent hav. Ombord i skipets oppdrettstanker, utstyrt med undervannskamera, sensorer og automatisert fôringsanlegg, svømmer karpefisken golden carp.
– I dag har vi gjort et stort skritt mot realisering av landets planer om å bygge en flåte med intelligente oppdrettsanlegg, uttalte Dong Shaoguang, viseadministrerende direktør i Qingdao Conson Group, et stort statlig fond som finansierer prosjektet.
«Guoxin 101» sikter på å dokumentere oppdrettsproduksjon av fisk uten å forurense miljøet. Ideen er å produsere fisk langt til havs, hvor slam enkelt kan vaskes bort av havstrømmene. Slanger skal suge opp rent sjøvann til å fylle tankene om bord på skipet. Etterhvert vil en også teste ut oppdrett av atlantisk laks og den lokale fiskearten yellow croaker.
Rederiet samarbeider med China Shipbuilding Group, verdens største verftskonsern. Neste trekk vil være å bygge «Guoxin 1», en 100.000-tonner på størrelse med Aframax råoljetankskip. Verftet vil bygge 50 slike skip, og flåten vil da kunne produsere opp til 200.000 tonn fisk årlig.
Qingdao Conson forvalter 1,5 milliarder dollar, eier Kinas største tilapiaoppdretter, og har også kjøpt landets første landbaserte lakseoppdrettsanlegg, Shandong Oriental. Shandong Oriental skal imidlertid produsere laks med resirkuleringsteknologi, såkalt RAS.
Sjekk ut iLaks’ nye industrirapport for landbasert lakseoppdrett HER
Temperaturer
Sveen synes det kinesiske prosjektet med oppdrettskip er interessant.
– Jeg er litt spent på temperaturene de har da. Jeg har sett temperaturene de har i Koreahavet, og vet at det er relativt kaldt om vinteren og varmt om sommeren. Men hvis de ligger lenger ute i havet er det mulig å hente vann med gunstigere temperaturforhold.
For Sveen har også drevet oppdrett i Øst-Asia.
– Jeg var i Nord-Korea og jobbet, nær grensen til Russland. Og det funket faktisk rimelig bra. De laget laks der – opp mot 14-15 kilo. Av Aquagen-rogn. Det var i åpne merder. Men de fikk problemer med furunculose. Og sanksjonene som gjør at en ikke får tak i fiskefôr eller utstyr, sier han.
Ikke bare det. Sveen har også drevet oppdrett på land i Portugal.
– Jeg var med på et projekt på slutten av 80-tallet. Det var et landbasert anlegg som var tenkt der. Vi skulle hente vann i fjæresonen.
Dro i gang
Som mange andre oppdrettspionérer, begynte Ola Sveen i Svanøy Stiftelse. Der startet han opp i 1977.
– Jeg var mye i Chile, gjennom Svanøy-stiftelsen. Vi fant lokaliteter og dro i gang settefiskanlegg med norsk rogn tidlig. Vi var nede første gang i 1984, fant lokalitet, tegnet settefiskanlegg, og fikk ned rogn i 1985. Det var en utenlandsk avdeling i Svanøy Stiftelse, og norske investorer, med Selmer Furuholmen. Det selskapet ble hetende Noraqua. Seinere ble det drevet i regi av Aquagen.
Men hvordan gikk det med «L’ile Sous Le Vent»?
I 1997 ble skipet lagt i opplag, ved Falmouth, på den andre siden av kanalen, hvor bildet under er tatt.
Skipet ble to år seinere solgt til Canada, og bygget om for 15 millioner dollar til en tankflåte. Under det nye navnet «McCleary’s Spirit» ble skipet satt i ny drift av rederiet McKeil Marine Ltd.
