Når en person handler laks i en butikk, så vurderer en behov, pris, utseende o.l.. En tar for gitt at produktet er trygt å spise. Og det skal man.
Fra laksen «fødes» som plommesekkyngel til den avgår sitt levende liv rundt 5 kilo, har den og dens røktere vært igjennom eksamen hver dag.
- All fisk som settes i sjø/all drift skal inneha en tillatelse eller være godkjent av et/flere myndighetsnivå. Det kreves nøyaktige produksjonsplaner. Før noe tillates satt i sjø.
- Det skal ukentlig leveres rapporter om drift, fiskehelse, uregelmessigheter mv.
- Revisjoner av driften skjer fra 5 – 6 ulike offentlige forvaltningsorgan – noen uanmeldte.
- En er pliktig å ha ulike kvalitetssystem, internkontrollsystem etc. og som jevnlig kontrolleres og revideres. Og i tillegg til alle krav fra forvaltningen har ulike kunder/kjøpere egne krav, som også skal løpende rapporteres og revideres.
- Og det meste en gjør fra uke til uke kan nå leses på ulike offentlig web-sider.
Alt dette skjer før fisken er «oppe til eksamen» og blir vurdert av kjøper.
En produsent av mat i sjø forholder seg løpende i det daglige til ca. 52 ulike lover og forskrifter, og i en revisjon gjelder det ikke bare å vite at en har disse lover og forskrifter, men faktisk å vite hva de konkret inneholder og hvordan virksomheten drives iht. til dem.
Og det interessante med produksjon av mat i sjø er at alle skal ha «rett» til å kommentere det. Sogar finnes det egne telefoner en kan ringe inn å tipse om uregelmessigheter. Og ringer en laksefisker inn og melder fra om «store mengder» rømt oppdrettslaks i et område, ja, da blir alle oppdretterne i området «pålagt» å sjekke alle nøter. Med dykkere. Ingen spør om faglig begrunnelse.
Forskerne i Norge lever langt fra den virkelighet en matprodusent til daglig må forholde seg til hva angår systemoppbygging/-etterlevelse og ikke minst krav og spørsmål fra «alle» kanter – hele tiden.
Les også: – Næringsinteresser ønsker å overstyre forskning og forskningsmiljø
Når noen stiller spørsmål med forskerens arbeid, blir det for lett, slik Øystein Skaala uttrykker, å henlede på at næringsinteresser ønsker å overstyre forskere og forskningsmiljøer. Samtidig er det interessant å observere en forskers «tro» på at kun likesinnede kan vurdere ens arbeid. Kanskje det er her mange forskere tenker feil. Kanskje også andre kunnskaper, innfallsvinkler, personligheter eller fagfolk også kunne utfordret forskeren på en god måte. På deres hjemmebane. Vi tror enkelte forskere og forskningsinstitusjoner hadde hatt godt av en slik utfordring. Mange forskere plasserer seg, dessverre på en pidestall og blir sittende der. Det er uheldig, og i mange sammenhenger minner de om «adelige» – hevet over samfunnets gjennomsnitt/samfunnets spørsmål og innfallsvinkler.
Å bli vurdert og publisert nasjonalt eller internasjonalt er veldig bra, og en anerkjennelse av ens arbeid. En blir vurdert for det en har gjort, ikke det en kunne ha gjort. Her ligger det en vesentlig nyanse i flere forskningsarbeid. En røkter kan ikke i sin hverdag ta ulike forutsetninger i sitt arbeid. Den må forholde seg til den helhetlige virkelighet. Hele tiden.
