Afrikansk eventyr med monopolpenger.
MacMillan-familien, med sine skotske aner, slo seg opp på å kjøpe og transportere hvete, mais og soya fra Midt-Vesten til de voksende byene på den amerikanske øst- og vestkysten. Cargill ble etablert samme år som den amerikanske borgerkrigen ble avsluttet, i 1865, og har lenge vært verdens største korntrader.
Det har vært en innbringende geskjeft. Familien som kontrollerer Cargill består av ikke mindre enn 14 dollarmilliardærer, flere enn noen andre selskaper.
Fremtidskontrakter
Kjøp og salg av korn- og kjøttprodukter, fôringredienser – og fremtidskontrakter på disse – ble i stor grad gjort over råvarebørsen i Chicago. Og derivatmarkedet her lå langt foran andre råvarer, som olje, naturgass, kaffe, sukker og metaller – eller aksjer for den saks skyld.
Det amerikanske markedet var så stort og lukrativt at det tok lang tid før Cargill så behovet for å etablere seg utenlands. Først var det Europa og Latin Amerika som lokket. Fra 1955 til 1965 firedoblet Cargill eksporten av amerikanske kornprodukter. Utover 60- og 70-tallet eksporterte Cargill også store mengder hvete til Sovjetunionen. Dette var, midt under den kalde krigen, svært kontroversielt hjemme i USA.
Den internasjonale ekspansjonen var imidlertid et sjakktrekk som skulle betale seg. Cargill står idag bak 25 prosent av den amerikanske korneksporten.
«John MacMillan jr var et geni som satte opp den internasjonale ekspansjonen i Cargill», uttaler David MacLennan, dagens toppsjef i Cargill, i boken «The world for sale – Money, power and the traders who barter the earths’s resources», skrevet av Bloomberg-journalistene Javier Blas og Jack Farchy.
Hard valuta
Cargills pengebinge og potente kontantstrøm ga sikkerhet og hard valuta. Ikke minst i Zimbabwe.
Cargill hadde etablert seg i det sørafrikanske landet i 1996, for å handle bomull. I 2003 var landet forgjeldet og dypt inne i en dyp finansiell krise. Supermarkedene i hovedstaden Harare var halvtomme. Køene utenfor bankene var lange. Inflasjonen var så høy at sentralbanken ikke rakk å trykke nye pengesedler raskt nok for å holde følge med devalueringene av Zimbabwes dollar.
Cargill møtte på sin side sterk etterspørsel etter bomull, ikke minst fra kinesiske kjøpere. Selskapet hadde bygget opp en omfattende virksomhet i Zimbabwe, med flere innkjøpsstasjoner og leveransekontrakter med 20.000 bønder.
Med knapphet på pengesedler kunne Cargill ikke lengre betale cash for varene.
Løsningen ble å trykke sine egne penger.
Pengetrykkeri
Cargill ba et lokalt trykkeri om å trykke 7,5 milliarder Zimbabwe dollar, verdt rundt 2,2 millioner dollar, i 5.000 og 10.000 Zimbabwe dollarsedler. Monopolpengene, som så ut som sjekker, bar logoen til Cargill Cotton og signaturene til to lokale direktører. De ble raskt akseptert i dagligvarebutikkene i Harare.
Cargill opptrådte i realiteten som landets sentralbank.
Ved hovedkontoret, i utkanten av Minneapolis, kalte de ansatte pengesedlene for «Staley bucks» etter Cargills daværende konsernsjef, Warren Staley. Pengetrykkingen var ekstremt lønnsom. Cargill-direktører fortalte amerikanske diplomater at de «were making a killing».
Dette var logisk. Ettersom Zimbabwe slet med hyperinflasjon, med konsumpriser som økte med 365 prosent årlig, var det knapphet på pengesedler. Mottakerne av Cargills sedler ville derfor bruke dem, heller enn å gå i banken med dem. Når sedlene endelig ble deponert i banken, var verdiene spist opp av inflasjon, noe som reduserte Cargills faktiske utbetaling i dollar.
«Det gjør monopolpenger mer lønnsomt enn bomull i denne skrudde økonomien», uttalte en embetsmann ved den amerikanske ambassaden i Harare.
Verdikjedene
Blant storaktørene innen råvaretrading var Cargill, sammen med Glencore, de første som valgte en strategi om å ikke bare øse ut utbytter til aksjonærene, men heller investere midlene i eiendeler i verdikjedene de opererte i. Gruver, raffinerier, slakterier, oljetankere, lagre, fabrikker og møller.
I 2011 kjøpte Cargill verdens største produsent av dyrefôr, med fabrikker fra Vietnam til Russland. Fire år etter kjøpte Cargill norskeide EWOS for 12,3 milliarder kroner, og etablerte seg med det innen laksefôr.
EWOS-prisingen forbløffet analytikerne. Den var mer enn dobbelt så høy som det de to private equity-fondene Bain Capital og Altor hadde betalt for fiskefôrprodusenten to år tidligere.
