Oversjøiske markeder trekker til seg oppdrettsanlegg på land – og offshore

Den som vil oppnå høyest mulig priser for laksen bør se langt utenfor Norges grenser.

Vi må snakke litt om offshore oppdrett av laks. Det har lenge vært mye prat om landbasert oppdrett, om trusler og muligheter der, mens offshore har gått litt under radaren den siste tiden.

Det er ikke med vilje. Med tilsagn om 38 utviklingskonsesjoner er det ingen andre teknologigrener som har fått rikere fangst i det pågående innovasjonsprosjektet til Solberg-regjeringen.

Ett i drift
Så langt er ett anlegg kommet i gang, SalMars «Ocean Farm 1». Foreløpige erfaringer, og ikke minst navnet, tyder på at det kan bli flere slike anlegg. SalMar har da også allerede kjøpt seg inn i et nytt og større anlegg via stavangerselskapet Mariculture.

Nordlaks er den andre storspilleren her. Den første 385 meter lange «Havfarmen» er under bygging, og lakserognene til anlegget er allerede lagt til modning. Med en fangst på hele 21 utviklingskonsesjoner vil Inge Berg & co gå i spiss.

Både SalMar og Nordlaks, og legg gjerne til NRS, satser på skala her. De bygger flytende stålkjemper. Det er kostbart å bygge til havs, anleggene må være dimensjonert for ekstrem vind og bølger.

«Ocean Farm 1» har ikke tatt den helt ut. Riggen står ikke i åpent hav, men nær skjærgården på Frohavet ved munningen til Trondheimsfjorden. Også Nordlaks’ første havfarm er tenkt oppankret og plassert nær land – ikke i åpent hav.

I rom sjø
Mulighetene åpner seg først i det en tar steget ut i rom sjø. Og, som for landbaserte anlegg, når en flagger ut.

Kan en velge, og det kan en her, er det mer rasjonelt å produsere fisken nær de markedene som betaler best. De som kan legge på flyfraktkostnadene i priskalkylene. Nord-Amerika, Sør-Afrika eller Øst-Asia blinker seg ut.

Det er alle markeder med riktig tempererte sjøtemperaturer og begrenset konkurranse fra regional oppdrettsaktivitet. Og, vel så viktig, de er ikke belemret med konsesjonspriser opp mot 200 millioner kroner per stykk.

Offshore oppdrett er allerede i drift flere steder i verden, men ikke i særlig grad for laks. På Hawaii og Japan, eksempelvis, finnes det slike anlegg, sysselsatt med tropisk fisk. Der er de også fokusert på å håndtere vær som får norske høststormer til å fortone seg som en mild sommerbris. Syklon er trolig den største risiko for offshore oppdrett i Asia. Men alle som kjenner markedet for oljerigger, vet at disse kan leveres også for kategorien «Harsh weather conditions».

Utflagging
En av dem som har fått tilsagn om utviklingskonsesjoner, Atlantis Subsea Farming, kommer seg bokstavelig talt under uvær-problemet – ved å tilrettelegge for å senke anlegget under vann når det blåser opp. Problemer er til for å løses.

Jeg tar for gitt at styrene i SalMar og Nordlaks, i likhet med alle andre som studerer denne problemstillingen, ikke utelukkende har diskutert mulighetene for semi-eksponert offshore oppdrett i skjærgården ved Frøya eller Hadseløya. Jeg er sikker på at de ser for seg oppdrett i åpent hav, og da også i andre verdensdeler enn Europa.

Utflagging og utvikling av nye produksjonsregioner er noe som vil bli vanskelig å begrense. Utviklingen av lakseoppdrett stopper ikke opp selv om noen av produksjonsnasjonene ikke lenger ønsker å bli med på vekstkarusellen.

Denne utflaggingen er selvsagt ikke i Norges, eller Chiles (for den saks skyld), nasjonale interesser. Men dette er ingen landskamp. Kapitalen går der den får best avkastning. Den ser ingen grenser.