Politikerne bør tenke seg godt om. Å å tvinge oppdretterne til å bruke teknologi som ennå ikke er ferdig utviklet, er ingen god idé. Det kan ha katastrofale konsekvenser.
I går kom Miljøpartiet De Grønne (MDG) med et representantforslag om en ekte miljøreform i oppdrettsindustrien. At en ønsker å dreie laksenæringen i retning av ny produksjonsteknologi med lavere miljøavtrykker det stort sett enighet om blant politikere. Der det er stor uenighet er om hvordan en skal oppnå dette. Forslaget til MDG om å tvinge oppdretterne til å bruke lukkede anlegg på land eller i sjø fremstår som lite gjennomtenkt. Og det er slettes ikke nødvendigvis det beste for fiskevelferden.
For å ta det siste punket først. For ett år siden døde en fjerdedel av laksen i Langsands Laks sitt anlegg i Danmark. Et lukket anlegg har høyere investerings- og driftskostnader enn åpne merdsystemer i sjø. For at det skal være noe håp om at denne teknologien skal være lønnsom, økes fisketettheten. Laksen står derfor langt tettere enn i åpne merder i sjø, noe som forenkler sykdoms- og parasittoverføring mellom fiskene. I tillegg vil mange av disse anleggene være basert på resirkuleringsteknologi. Svikter denne kan resultatene være katastrofale. Det er ikke sikkert det som skjedde med Langsand Laks i 2017 vil være et engangstilfelle.
Det er ikke slik som MDG synes å hevde at lukket teknologi er hyllevare, eller klar til å skaleres opp. Tvert om, det kan virke som at lukket teknologi for både post-smolt og matfisk ennå er på forsøksstadiet. Selv om det investeres milliardbeløp i lukkede anlegg på sjø, både i Norge, USA og Kina, er det ikke sikkert at disse bedriftene lykkes. Redaktør Aslak Berge i iLaks skrev i en kommentar i fjor at «denne produksjonsformen fortsatt er venture-preget og langt unna ordinær forretningsdrift». Hverken Langsand Laks i Danmark, Atlantic Sapphire i Florida, Fredrikstad Seafoods, eller andre selskaper har ennå demonstrert kommersiell suksess, selv med dagens historiske høye laksepriser. Om denne teknologien representerer fremtiden for lakseoppdrett, eller kun er en «pie-in-the-sky» drøm, gjenstår å se. Men det som politikerne bør merke seg er at det er en enorm vilje til å satse på ny teknologi, og investere milliardbeløp. I tillegg til investeringer i landbasert oppdrettsanlegg, investeres det også milliardbeløp i semi-lukkede, lukkede og åpne løsninger til havs. Det er flere som peker på lukkede anlegg for post-smolt, på land eller i sjø, som det første steget en bør ta på den lange veien mot lukkede anlegg i hele produksjonsprosessen. Kanskje det er bedre å ta mange små bærekraftige steg, enn å satse på en stor månelanding med ukjente konsekvenser?
Politikerne bør tenke seg godt om. Å å tvinge oppdretterne til å bruke teknologi som ennå ikke er ferdig utviklet, er ingen god idé. Det kan ha katastrofale konsekvenser. En bør heller tenke langsiktig og ikke forhaste seg. Hvis en ønsker at oppdretterne skal bruke teknologi med lavere miljøavtrykk bør en legge til rette for incentivordninger som gjør at oppdrettere finner det lønnsomt å investere i ny teknologi. Samtidig må en ha is i magen. Jeg besøkte et landbaserte matfiskanlegg allerede på begynnelsen av 90-tallet. 25 år senere er denne produksjonsformen ennå ingen kommersiell suksess. En bør være forberedt på at utviklingen av ny oppdrettsteknologi kan ta mange tiår. Lukkede anlegg for matfiskproduksjon har vist seg å være langt langt vanskeligere å få til enn for settefiskproduksjon. En tidfestet overgangsordning som MDG synes å foreslå er derfor ingen god løsning.
En annen ting som politikerne bør ha i mente er at slike forslag som MDG kommer med føyer seg inn i rekken av forslag og tiltak som gjør rammebetingelsene for oppdrettsnæringen høyst usikker. SV og NFFK har lenge ivret for en produksjons-/areal-/eksportavgift. Finansdepartementet holder på med en utredning av en ny lakseskatt, og stortinget har sagt at det skal gjennomføres en NOU. I fjor ble det nye trafikklyssystemet innført, og i år avholdes auksjoner for ny vekst. Stadige store endringer i rammebetingelsene for oppdrettsnæringen er neppe en god ting. Det er velkjent at ustabile rammevilkår har en negativ påvirkning på investeringsviljen blant bedrifter. Hvorfor skal oppdrettere kjøpe nye konsesjoner eller utvidelse av eksisterende kapasitet når de kan bli tvunget på land i neste øyeblikk? Da blir jo verdien av konsesjonen null.
En potensiell negativ konsekvens av å tvinge oppdrettere over i en lukket teknologi, er at de gode, naturgitte, kystforholdene Norge har for oppdrett, ikke lenger er et konkurransefortrinn. Med lukkede anlegg kan en i prinsippet produsere laks hvor som helst i verden hvor det er tilgang til sjøvann. Kina står nok parat til å kraftig oppskalere sin produksjon av oppdrettslaks den dagen når denne type teknologi blir hyllevare.
En annen konsekvens av lukkede anlegg på land er at grunnlaget for en grunnrentebeskatning forsvinner. Det er nok mange kommuner som ser frem til de skatteinntektene som kan komme som følge av et nytt skatteregime for næringen. Valg av teknologi kan påvirke de fremtidige skattekronene. Dette er et element som en bør se nærmere på i den kommende NOU’en. En bør ikke bare se på et nytt skatteregime gitt dagens teknologi, men også i forhold til mulige fremtidige teknologier.
Her er det mange ting å tenke på.
Oppdrettsnæringen står ved et veiskille. Et produksjonsteknologisk paradigmeskifte. For å styre næringen over på en ny vei, må politikerne begynne å tenke langsiktig og helhetlig. Nye løsninger må være kommersielt bærekraftige. Da er det viktig å legge til rette for stabile, forståelige, og vekstfremmende rammevilkår. Her kan den kommende NOU’en være et verktøy for å oppnå dette. Hvis en ønsker å dreie teknologiutviklingen i en bestemt retning, kan et vekstfremmende skattesystem være et mulig redskap. En bør spørre seg om MDGs forslag om en miljøavgift er den beste løsningen hvis en ønsker at næringen skal vokse og skape nye arbeidsplasser langs kysten.
