Den fantastiske genbanklaksen – kan MD og NINA lykkes?

Grunneierforeningen FOLL har alltid vært tydelige i sin motstand mot etablering av Hardangerfjord genbank på Ims. En oppføring av genbank her vil for alltid bety den endelige spikeren i kisten for vår nært utrydda Ims-Lutsilaks.

Flere forhold, blant annet en fellende KOFA-dom, har vist at Miljødirektoratet (MD) ikke har opptrådd helt stuerent i sin iver for genbank. Etter flere runder er det nå igjen klart for Hardangerfjordgenbank, og vi frykter at Ims igjen kan ende opp som valgt lokasjon for denne.

Hvorfor akkurat denne type redning er det optimale er aldri blitt drøftet. At dette er omstridt, og i beste fall unyansert – er heller ikke opplyst. FOLL vil derfor i tre kronikker sette fokus på flere sentrale problemstillinger rundt dette. Første kronikken belyste kostnadsbildet. Her i kronikk nummer to vil vi se nærmere på de faglige aspektene rundt denne genbanken.

Les også: Den fantastiske genbanklaksen – må det hele 450 millioner kroner for å redde den?

Nofima avholdt nylig et seminar hvor blaant annet villaksgenetikk ble diskutert. Det var flere lakseforskere som holdt innlegg, og i den avsluttende paneldebatten ble det avslørt uenighet om villaksgenetikk. Vår forståelse er at forskerne på Nofima ikke helt deler NINA, og dermed også MD sin oppfatning av hvor «unike» gener våre ulike villaksbestander egentlig består av. Nofima erkjenner betydningen av laksen sin lokale genetisk tilpasning, men naturlig genetisk påfyll og bredde fra streifere fra nærliggende elver – er kanskje av langt større betydning? Hvor raskt, og hvor «dypt» de genetiske endringene påvirket villaksbestandene, var også en kilde til uenighet.

Den åpenbare konklusjonen om Nofima har rett – er at NINA og dermed MDs oppfatning om laksegenetikk er feil. Den unike laksen, som etter 10 000 år er blitt genetisk spesialtilpasset sin elv – finnes ikke. Det vi derimot finner i en sunn bestand er en av de mest grunnleggende forutsetningene for en art – nemlig genetisk bredde. En lokalbestand består av «innfødte» med hyppige selskap av villaks fra andre elver – som de gyter med. Dersom avkommet overlever frem til ny gyting er dette en bekreftelse på genetikk som fungerer i den nye elva. Motsatt, dør den før en suksessfull reproduksjon kan det være at genene ikke var en match i denne bestanden. Denne prosessen foregår kontinuerlig, og sikrer at våre bestander består av laks med stor genetisk variasjon. Miljøet endres konstant. Genetisk bredde og hurtig evne til omstilling er en forutsetning for overlevelse.

Et eksempel som kan illustrere dette er forsuringen av våre elver. Det er akseptert at i flere vassdrag i Sør-Norge ble forsuringen for tøff for den lokale laksen. I flere elver ble den fullstendig utryddet på -70 tallet. Etter at miljøbetingelsene i elva igjen tillot gyting og oppvekst av ungfisk, kom det ny og fremmed laks tilbake – helt av seg selv. Dette skjedde dessuten gjerne helt uten hjelp. Etter 30-40 år finner vi nå flere av disse elvene blant de beste sportsfiskeelvene Norge. Dette er umulig om genene er «unike». Det lar seg ikke gjøre om tusenvis av år med spesialtilpassing er påkrevd for optimalisering.

Suksessfull bruk av «gyrogenbank» trekkes ofte frem som argument for å forsvare bruk av levende genbank. Det er naturligvis misvisende da formålet med genbank i gyro elvene ikke er sammenlignbart med dette prosjektet. I Hardanger skal vi enten genetisk «rense» en restbestand av ukjent størrelse, eller reetablere en tapt bestand. Vi finner heller ingen genetiske evalueringsrapporter fra de ulike «gyro-genbank» redningsaksjonene som kan bekrefte den påståtte suksessen. Veterinærinstituttet og MD sine påstander om at prosjektene har vært vellykka måles ofte i antall – ikke i genetisk integritet. Etter behandling er elva i noen tilfeller «fisketom», og i andre elver kan deler av bestanden være ute i havet under behandling. Uansett er det i en lang periode færre, eller ingen laks i elva. Dermed er det enkelt for streifere fra andre elver å etablere seg. Flere av gyro elvene har vært friske i mange tiår nå, og det bør være enkelt å finne ut hvilken laks som dominerer i disse i dag.

Politikerne må derfor få svar på følgende to spørsmål; Hvilken genetikk hadde laksen som i mellomtiden etablerte seg i elva? Og, hvor stor andel av antatt unik utplantet genbanklaks er det i dag i disse bestandene?

Metodene for utvelgelse av laks til stamfisk for kultivering, og innlegg til genbank er det også grunn å stille spørsmål ved. Vi i FOLL trudde vel som folk flest – at laks som skal i genbank er 100 % vill. At en gentest kan slå fast at laksen aldri har hatt en oppdrettslaks i sin stamtavle! Vel, gentesten til NINA egner seg ikke som bevis i en straffesak – for å si det slik. NINA vet ikke hva alle genene i materialet er fordi de naturlige variasjonene i en gensignatur er så enormt mange. Skulle NINA med 100 % sikkerhet slått fast at laksen var «ren» villaks, eller tilhørte ei nabo elv, måtte de hatt ett genetisk referansebibliotek av nær sagt alle bestander. Det lar seg selvfølgelig ikke gjøre. Grunnet dette og andre forhold i DNA materialet, som vi kan kalle «genetisk støy», kreves det bruk av en «verdiskala». Testmetoden inneholder derfor en statistisk variabel – som lar seg tolke. Altså en innebygget sikkerhetsmargin.

Kenneth Bruvik stilte i «Den fantastiske villaksen» spørsmål om «villhet», og fikk bekreftet at den var garantert helt sikker. Vi så Bruvik felle tårer over «flott» laks fra Daleelva som med negativt svar fra NINA, måtte slås i hjel som oppdrettsfisk. Hva om det allikevel var villfisk?

I et intervju Avisa Hordaland har gjort med S. H. Pedersen fra Genbank Hardangerfjord forteller han om hvordan denne metoden brukes. I 2017 hentet han 12 «villaks» fra Granvin. Åtte av disse var antatt ville før gentest. Fasiten ble at 7 av disse ble underkjente – med oppdrettsopphav som årsak. Laks som testes før innlegg i genbanken vurderes etter skala med verdi fra 0 – 1. Her er verdien 0 «sikker oppdrettsfisk». Motsatt er 1 «sikker villaks». Skalagrensen for aksept som villaks er allikevel satt helt ned til 0,7. Det betyr i praksis at dersom laksen testes med en score på 0,71 så blir den godkjent som «100% ren villaks», og skal altså kunne avles videre på som en «unik» villfisk. Dersom den får skalascore på 0,69 blir den derimot slått i hjel. Differansen på 0,31 må da betegnes som «genetisk støy». Hva om dette er et utrykk for nær hva som helst? Spor av en «oppdrettstante» er enklere å finne igjen enn spor av at bestemor var det samme? «Utvasking» av genuttrykket vanskeliggjør trolig sikker identifisering. Denne problemstillingen er like aktuell for å fastslå et vilt slektskap, og kan medføre usikkerhet om fisken egentlig er en villfisk fra ei annen elv?

Havforskningsinstituttet (HI) går også i utakt med MD, og har «spisset» sin kommunikasjon rundt dette emnet. De har sendt ut en pressemelding om en nylig vitenskapelig publikasjon om villaksgenetikk og oppdrettspåvirkning. Her fremkommer det at innblanding av oppdrettsgener i en størrelsesorden som, i hvertfall i de siste årene, virker å være på nivå med det som registreres i flere Hardangerelver, ikke vises igjen i villakspopulasjonene. HI har flere ganger gitt ut publikasjoner som står i kontrast til MD og NINA sin argumentasjon om villaksgenetikk – i Hardanger. En av de mest kontrastfylte påstandene er at mesteparten av laksen i elvene i Hardangerfjorden består av en stor metapopulasjon. Det betyr at noen få store elver bidrar med streifere som gjør at små elver kan opprettholde en laksebestand med tilstrekkelig genetisk bredde. Altså, i tråd med Nofima sine funn.

Politikerne må be om grundig og verifisert dokumentasjon av valgt metode. Hvilke andre prosjekter kan trekkes frem som støtter at MD sin løsning vil fungere? Slik saken står nå er dette i praksis et pilotprosjekt, men politikerne er tilsynelatende blitt narret til å tro at dette er godt utprøvd. Politikerne må spørre seg hvorfor de er bedt å bruke 450 millioner på et eksperiment.