Havforskningsinstituttets (HI) modeller er ikke gode nok til å vurdere effekten av lus på laks.
HI har levert sin årlige risikovurdering av norsk oppdrettsnæring.
Under presentasjonen og i rapporten understrekes det at usikkerheten i noen modeller kan være stor. Men når HI kommenterer virkningen av lus på ville laksepopulasjoner, hiver instituttet sine egne forsiktighetsprinsipper over bord. De presenterer tall som viser hvor mye laksesmolt som dør fra forskjellige elver på grunn av lakselus.
Dette er tall som media trykker til sitt bryst og bruker uten de forsiktighetsprinsipper som HI selv påstår å legge til grunn.
Modellene som HI bruker er ikke robuste nok til slike beregninger. Det mangler fortsatt grunnleggende verifisering av metoder og etablering av lange nok tidsserier.
Det er særlig tre forhold som kan skape store endringer i resultat fra modellene som brukes til å beregne skader fra lakselus.
Det første gjelder valg av tidsrom for overvåking. Det er gjennomført telemetristudier der grupper av vill laksesmolt blir merket med små sendere. På sin vei mot havet passerer de flere serier med lyttebøyer som registrerer vandringsmønster (hvor og når) og atferd (hastighet, dybde og gruppeatferd) for hvert individ.
Resultatene viser at smolten vandrer i konsentrerte grupper. Begrepet median utvandring over en periode på fire uker (modellen til HI), passer ikke med mønsteret som observeres.
Telemetriundersøkelser fra Vosso, Lærdal og Stryn viser at økt vannføring seint i april og tidlig i mai sender den første smoltgruppen av gårde uavhengig av temperaturutvikling. Så kommer det oftest en gruppe nummer to, gjerne 14 dager senere, som også settes i gang av økt vannføring. Individene i smoltgruppene vandrer koordinert og målrettet.
Fra både Lærdal og Stryn bruker smolten åtte dager ut fjorden. Tall fra Nordfjord viser at de hovedsakelig vandrer i det ferske vannlaget i den øverste meteren, og treffer ikke saltinnhold som tillater luselarver før midt ute i fjorden. Betydningen for eksponeringstid er klar.
Istedenfor fire uker, som er HIs modell, svømmer smolten sammen med luselarvene i ca. fem dager. Kort sagt starter smolten i de undersøkte elvene vandringen tidligere, og gjennomfører den mye hurtigere. Både eksponeringsperiode og vandringstidspunkt er forskjellig fra HIs modeller.
HIs overvåking har oftest blitt igangsatt for sent. I 2017 flyttet de noe av aktiviteten en uke frem, men ikke nok til at det dekker smolt som vandrer ut seint i april/begynnelsen av mai. Tall fra Nordfjord viser at denne tidlige smolten har betydelig lavere dødelighet enn den som kommer i midten av mai.
Med utgangspunkt i Lærdal i 2013, 2014 og Stryn 2017, var det ikke merket smolt i fjordene etter utgangen av mai.
Det andre handler om hvordan lakselus registreres ved hjelp av smolt i «vaktbur». HI setter ut små bur med oppdrettet smolt som står i samme posisjon i inntil tre uker. Det kan sies mye om metoden. Eksempelvis stenges fisken inne uten tilgang til overflate, uten regulær foring og kan bli stående med betydelige mengder lus over lang tid.
Forsøksdyrnemnden burde gjort en nøyere vurdering ved godkjenning av metoden. Forholdene nevnt ovenfor påvirker fiskens motstandsevne mot lus.
Det observeres en viss overensstemmelse mellom registrerte lusepåslag og modeller for spredning av luselarver. Dette er ikke godt nok til å verifisere metoden. Tallene sier bare noe om forekomsten av luselarver og ikke hvorvidt smolten blir utsatt for smitte. Buret med smolt står på samme sted i tre uker. Den ville smolten har vandret hele fjorden i løpet av én uke. Tallene kan derfor ikke brukes til å beregne dødelighet fra lusepåslag på vill fisk.
Stor variasjon i påslag av lus blant smolten i burene indikerer også at metoden ikke er pålitelig.
Det tredje forholdet gjelder tråldata. Tråling brukt til prøvetaking av laksesmolt er omdiskutert. HI har lang erfaring med bruk av trål. Prøver tatt med trål skal fungere etter lotteriprinsippet, noe det åpenbart ikke gjør ettersom forskjellige fiskeslag og størrelser har forskjellig fangbarhet. Her er det i tillegg snakk om «mer eller mindre frisk fisk». Hvor mye lus en smolt på 15–50 gram tåler før den begynner «å halte» er et godt spørsmål.
Uansett, smolt med mye lus vil bli overrepresentert i fangstene. Med tidligere oppstart av overvåkingen, ville nok noe av systematikken kommet tydeligere frem. Men i de fleste årene har HI startet opp sin overvåking for sent.
Telemetridata fra tre sentrale elver i Nordhordland, Sognefjorden og Nordfjorden er entydige. Produksjonsområde 4 har i dag solide data for eksponeringstid som omfatter 34 prosent av smolten i området. Tidlig utvandring gir mindre påslag av lus. Reduserer vi smoltens eksponeringstid for luselarver fra fire uker til fem dager, vil dette ha en vesentlig påvirkning på trafikklysvurderingen. Telemetridata fra en rekke elver viser samme mønster. Korreksjon av modellene som brukes i trafikklysovervåkingen er avgjørende for troverdigheten til forvaltningen.
Det er et paradoks at skadene fra lakselus ikke er tydeligere å se i rene statistiske data.
For region 3 og 4, som begge er plassert i skammekroken (rødt i forvaltningens trafikklysregulering), har retur av villaks til elvene faktisk økt betydelig de siste ti årene, ifølge Vitenskapelig råd for lakseforvaltning.
For å vurdere effekten av lus på villaks, er dataseriene til HI for korte og metodene ikke verifisert. Det må manes til forsiktighet når data skal presenteres for mennesker og media.
Norsk oppdrettsnæring kan ikke forholde seg til en forvaltning som i det ene øyeblikket understreker usikkerheten i sine data, for deretter å legge frem resultater som best kan beskrives som katastrofale.
