I fjor høst meldte Morgenbladet flere ganger om samrøre og tvilsom forskningspraksis i og rundt oppdrettsnæringen. Polariseringen mellom villaksvenner og oppdrettsmotstandere fikk dermed nytt moment. Det er både riktig og nødvendig at det blir satt fokus på uheldige bindinger mellom næring og forskning, men hvorfor slipper «den andre siden» samme kritiske blikk?
Staten og NINA har drevet forskning på villaks på Ims i flere tiår – med alvorlige konsekvenser for villfiskbestandene og naturmangfoldet. FOLL har gjennom flere år jobbet for å få fjernet fiskesperra som NINA satte opp i 1993. Denne hindret laks og sjøaure i å vandre opp i Ims-Lutsivassdraget. Gjennom dette arbeidet har vi fått et unikt innblikk i forskningen og et samrøre mellom NINA og Miljødirektoratet (MD). Samrøret ble i 2017 dokumentert av Kofa – her konkluderes det med at MD hadde foretatt en ulovlig offentlig anskaffelse – med nettopp NINA som motpart.
Som vi skal se under her er det også et tankekors at ikke-forskere som heller ikke driver med forskning faktisk evner å kle av NINA….
Morgenbladet setter søkelys på aktører som eks. Nofima og FHF, og deres ukritiske pengedryss til angivelig oppdrettsvennlig oppdragsforskning – hvor kritiske røster fjernes eller trues til taushet. Motsatt er det ingen som stiller spørsmål ved NINA sin etikk og integritet, eller hvordan kritikk blir behandlet. For NINA er angivelig helt uavhengig, med kun edle motiver, og leverer med det verdensledende villaksforskning. Morgenbladet bør med letthet kunne sjekke sannhetsgehalten i denne glorien.
Det er faktisk ikke slik at «staten» formulerer en gitt problemstilling som f.eks «hvordan påvirker rømt oppdrettslaks kjønnsmodning på villaks?», og så setter dette ut på anbud til den «beste» eller rimeligste forskeren. Det er faktisk forskerne selv som formulerer påstanden – og søker finansiering.
De fleste verdensledende vitenskapsmenn på NINA har et ansettelsesforhold nærmest som en eiendomsmegler. Selger ikke megleren hus og bidrar til meglerhusets inntekt – ja, så forsvinner denne megleren. Forskerne på NINA må på samme måte skaffe brorparten av sin inntekt gjennom forskning – om ikke også de skal forsvinne ut Ninahuset. Det er altså NINAforskeren selv som formulerer og lager forsøkspakken, som han så sender til MD, FHF (ja, faktisk!) eller kanskje Forskningsrådet? Dersom vedkommende har truffet på et felt som av ulike grunner er «inn» – så får han oppdraget. Det vil i praksis si at forskeren på forhånd har foretatt sin egen lille «markedsundersøkelse», gjerne i form av en telefon til MD. Deretter plukker han det rette emnet, og finansieringskilden basert på populistiske suksesskriterier – ofte ikke vitenskapelige. Dess mer meritert forskeren er, jo større sjanse har han for at sin «idé» blir finansiert. Det er derfor viktig, også for de unge og nyutdanna forskerne å kjapt «rette seg etter systemet» slik at de kan komme inn under vingene til de erfarne, og begynne å samle poeng. Kampen om pengene er hard og søknadsskriving er tidkrevende, men altså helt nødvendig for fortsatt å ha jobb. Det sies at i snitt drøyt 3 av 10 søknader får tilslag! Volum i form av «antall søknader» er derfor ofte viktigere enn selve problemstillingen.
Lønna «bestemmes» også av tittel (prestisje), og lønnsopprykk får du etter hvor mye du makter å publisere – altså publiseringspoeng. For mange forskere er høy publiseringsmengde «eneste» veien og derfor ofte et hovedfokus frem mot en professortittel. Av den grunn finner en også mange – i forskningssammenheng – irrelevante og ofte helt meningsløse spin-off artikler fra den opprinnelige publikasjonen.
FOLL består ikke av vitenskapsmenn, men grunneiere. Vi har derfor vært nødt til å «lære oss» grunnprinsippene for forskning, det vitenskapelige «publikasjon-språket», samt noe grunnleggende prinsipper om biologi og genetikk. Når vi etter hvert fikk koblet dette sammen med vår kunnskap om vassdraget så var det forbausende enkelt – å rive flere Ims publikasjoner i fillebiter. Vi påstår ikke med dette at vi sitter med en «mer korrekt» sannhet, men vi påstår at flere av forsøkene som er utført i elva ikke har tilstrekkelig metodisk kvalitet til å støtte de konklusjonene som trekkes.
Det er for oss meget tankevekkende at oss ignoranter fra allmuen, mener å kunne avsløre at flere av de forskerne MD hevder å besitte verdensledende kvaliteter innenfor sitt fagfelt, leverer konklusjoner som ikke holder tilstrekkelig vitenskapelig kvalitet! At disse artiklene i tillegg har vært «fagfellevurderte». Gir i neste sving grunn til å stille spørsmål om ikke dette forskermiljøet i Norge, er så lite at fagfellevurdering her kan døpes om til «kameratvurdering»? For en forsker skal da med letthet se de samme manglene som vi ser?
Vi mener å finne et lignende mønster i flere av de andre publiserte villaksartiklene til NINA. Ved simpelthen «å teste» konklusjonene opp mot ulike, men enkle vitenskapelige regler som f.eks; er dette etterprøvbart, objektivt, og hvor mange fisk (=N) baseres konklusjonene på? Til slutt stiller vi alltid det samme spørsmålet. Hva er det av observasjoner, og mulige forklaringer – som ikke belyses – og ev. hvorfor? Historiene som gjerne utelates er like viktige for å kunne vurdere gehalten i konklusjonene!
Lusepåslag, med påfølgende dødelighet på postsmolt, trekkes frem som villaksen sin største trussel – nest etter rømt oppdrettslaks. Hvordan kan denne påstanden stå som et eksempel for våre påstander om kvalitativt dårlig forskning? Kanskje fordi det ennå ikke er publisert noe som med tilstrekkelig grad av sikkerhet kan dokumentere dette! Om en ser bort fra metodikk i disse studiene, er resultatene som er fremkommet frem til i dag. Så sprikende at NINA og HI med samme grad av vitenskapelig etterrettelighet, som de bruker for å prosent beregne antatt lusedødelighet – sannsynligvis kunne komme med motsatt konklusjon! «forskningen finner ingen sammenheng med antall lakselus på utvandrende postsmolt, og antall laks tilbake til elva året etter». Gjennom egen forskning finner de tilsynelatende ikke grunnlag for de bastante påstandene som fremkommer. Hva da med å nyansere, eller moderere slik at ikke alt risikerer å bli falsifisert?
I en nylig publisert oppdragsrapport oppsummerer NINA denne luseforskningen. Selv om den er en «oppramsingsapport» med lite nytt – får den umiddelbar oppmerksomhet. Altaposten gir spalteplass til en representant fra det lokale elveierlaget, som hevder at denne «luserapporten» forklarer «dårlige fangster» i Altaelva i perioden 2013-2016. Vedkommende mener sågar at denne dokumentasjonen er «solid». Journalisten undersøker ikke hvor i rapporten dette dokumenteres, og dermed får vi slått fast nok en gang hvor dødelig lusa er.
Hadde journalisten gjort jobben sin og sjekket ville han funnet følgende realiteter; Det står faktisk ingenting om Altaelva i rapporten. De eneste vitenskapelige arbeidene som ligger til grunn for å si noe konkret om mulige virkninger av lakselus for Altalaksen stammer fra bl.a. NINA for 10-15 år siden. Da fant de ingen slik sammenheng. Heller ikke nye målinger fra 2017 (HI) støtter en slik påstand.
FOLL sier ikke med dette at lusa ikke påvirker, men vi har da heller ikke forsket. Vi har med erfaring og bakgrunn i rapporter fra Imsa, kun lest luserapportene med et kritisk blikk. Det er et paradoks at ikke oppdrettsnæringen virker å evne dette. Hvilken annen bransje hadde funnet seg i å bli «trafikklysforvaltet» på et så svakt faglig fundament som de her har tillatt? Den eneste kritiske røsten vi har funnet i vår søken etter alternative forklaringer til hva NINA påstår om villaksen er Jan Arve Gjøvik. Han er ikke villaksforsker, men det er heller ikke relevant og bør heller ikke være det. Ved hjelp av aquablogg.no går han bla. NINA i rette og påpeker med faglig tyngde metodiske svakheter og derav ulne konklusjoner – nå sist med den nevnte luserapporten.
FOLL kan ikke sitte passivt og bare observere at NINA sin kvalitativt dårlige forskning, får offentlig støtte til å ødelegge de siste restene av en historisk tallrik lokal sjøørretbestand. Vi aksepterer heller ikke at NINA genetisk får forurense den tidligere unike Ims-Lutsi laksen med å blande inn oppdrettsgener (MOWI), eller kultivere den genetisk sønder og sammen. Vi ser det tvert imot som en fordel at NINA gjør en såpass slett «forskerjobb» at vi «ulærde» dermed har en mulighet for å gå dem i rette.
Forskningsinstitusjonen NINA ofret Imsa laksen på «forskningens alter». Det samme instituttet forfattet i sin tid «kvalitetsnormen for villaks». Nå har den samme institusjonen levert rapporten som skal danne grunnlaget for høringen for samme kvalitetsnorm – for villrein. Det er flere som bør spørre seg om denne innføres som nok et verktøy for å sikre NINAforskeren en ny og stabil inntektskilde fremover.
