I et leserinnlegg i Aftenposten mandag tar Norske Lakseelvers fagsjef Erik Sterud til orde for at oppdretterne bør kutte ut rensefisk, og heller satse på lukkede anlegg.
«Ved å ta i bruk lukkede oppdrettsanlegg for laks, kan vi stenge lusa ute slik at rensefisk ikke behøves. Stadig flere forskere peker på dette som den endelige løsningen», skriver Sterud.
Han har politisk backing på Stortinget. Miljøpartiet De Grønne krever at alle oppdrettsanlegg skal være lukket innen 2025.
– Vi må slutte å se på dette som en koselig distriktsnæring. Det er en gigantisk matindustri som koster miljøet for mye, sier Stein Malkenes, stortingskandidat for MDG, til NRK Sogn og Fjordane.
Miljøverntrioen Anne-Lise Mortensen, Knut Johan Georgsen og Hermann Kitti Hansen gikk nylig i et leserinnlegg på iLaks til angrep på Frederic Hauge og Bellonas miljøsatsing Ocean Forest:
«At det fins et bedre miljøalternativ enn hans Ocean Forest, kalt «lukkede anlegg» nevner han ikke», skriver de.
Substitutt
Nå er selvsagt ikke et lukket oppdrettsanlegg for laks et subtitutt for alge- og blåskjellproduksjon i Ocean Forest, men er lukkede anlegg et fullgodt alternativ til laksen?
Er det slik at oppdretterne ikke selv ser at lukkede anlegg er et reelt alternativ til åpne anlegg i sjø, som kun forhindres av deres egen vrangvilje og profittjag? Når den endelige løsningen er så nærliggende og åpenbar; hvorfor har ikke lukkede anlegg blitt faset inn for lenge siden?
Det er både ryddig og nyttig å legge følelsene til side og ta initiativ til en faktabasert diskusjon. Tar en utgangspunkt i empirien, og den er det rikelig av, så vil en fort se at lukkede anlegg ikke er noe nytt.
Faktum er at det er lukkede anlegg oppdrettsnæringen i Norge er tuftet på.
Med lukkede anlegg menes her matfiskanlegg. Produksjon av yngel og settefisk har alltid skjedd i lukkede anlegg på land. Matfiskanlegg er det færre av, men likevel nok til å dra ut noen konklusjoner.
De mest vellykkede var MOWI/Hydro Seafoods to anlegg på Flogøy og Veløy på Sotra. Etter sammenhengende drift siden 1968, valgte Hydro å stenge anleggene i 1987. Selv om anleggene, i to avstengte sund på Sotra, var lukket, var lakselus hele veien en utfordring. Men viktigst og avgjørende var det at anleggene ikke var i nærheten av å være konkurransedyktige på produksjonskostnader.
Konkurser
Ikke alle gjorde det like bra som Hydro Seafood. Jeg skal ikke her ramse opp alle som gikk skoene av seg med lukkede anlegg, men kort vise til at både Norge og Island fikk en rekke konkurser. Så kan en anføre at dette er 30 år siden. Hva så med nåtiden?
I Polen, Sveits, USA og Kina drives produksjon av laks på land. Foreløpig er slaktevolumene svært beskjedne. I Danmark har Danish Salmon og Langsand Laks bokført blodige tap. I Norge har vi sett havariet til Aquadomen og Marine Harvests sykdom- og lusetrøbbel på Molnes ved Skånevik.
Men noen har maktet å fullføre produksjonssyklusen.
Canadiske Kuterra har fôret opp slaktefisk på land, men er klare på at de ikke er i nærheten av å kunne produsere laksen like billig som i sjø. På lang sikt satser de på en produksjonskostnad på 42 kroner per kilo. Men det er et mål og ikke et resultat som er oppnådd. Det er, som kjent, lettere å ha en målsetning enn det å faktisk levere.
Her hjemme har AquaDesign lyktes med å fôre opp fisk til slaktestørrese. De har, i likhet med Kuterra, kjørt lave volumer, med dertilhørende høye faste kostnader. Hvorvidt de lykkes i storskala er uvisst.
I et hvert tilfelle er bedriftsøknomisk lønnsomhet et ufravikelig og fundamentalt prinsipp. Uten at oppdretterne tjener penger på investeringene, blir ikke anleggene bygget.
Risiko
Det er en lang vei å gå, men utviklingen går fort. Både lanseringen av utviklingskonsesjoner, men også vederlagsfritaket for konsesjoner til lukkede landanlegg har bidratt til det.
I Fredrikstad, Florø, Rjukan og Tomrefjord planlegges det nå landbaserte oppdrettsanlegg. Fiskeridirektoratet har allerede gitt grønt lys til Marine Harvest/Hauge Aquas «Egget», et flytende lukket anlegg. En rekke andre konsepter for lukkede sjøanlegg ligger i søknadsbunken for utviklingskonsesjoner.
I alle disse konseptene er det selskapene selv som bærer finansiering, risiko og bevisbyrde. Det kan godt hende noen av dem lykkes – gitt at de får konsesjon. Det vil tiden vise.
Å hevde skråsikkert at lukkede anlegg anno 2017 er et reelt alternativ, er i beste fall unyansert. Det vil være både ryddig og bidra til å løfte presisjonen på debatten dersom en er åpen og tydelig på det. Heller det enn å messe om at hele næringen skal hoppe over på en ikke uprøvd, men risikabel produksjonsmetode.
