Regnet høljet ned, trommet på den stille Hardangerfjorden. Stålmerdene ved fôrflåten utenfor Onarheim var fulle av snart slakteklar laks. Inne på fôrlageret til Alsaker Fjordbruk hadde Kontali-sjef Lars Liabø funnet frem glasskulen, og ville spå hvor oppdrettsnæringen sto et par tiår frem i tid.
Norge skulle øke lakseproduksjonen til fire-fem millioner tonn, jeg husker ikke eksakt, men en vesentlig økning. Liabø spådde videre tildels betydelig mer produksjon på de beste lokalitetene, som her i Hardangerfjorden, og mindre i kalde farvann langt fra sluttmarkedet.
Det er 14-15 år siden nå.
Konsensus
Det er ikke min hensikt å kritisere Kontali Analyse. Tankegodset deres den gang var både ukontroversielt og utbredt, ja, det var konsensus blant dem som opererte i spåmannbransjen. Diskusjonen gikk på hvor mye mer laks vi skulle produsere, og selvsagt var det en viss spenning tilknyttet lakseprisutviklingen. Kostnadskurven hadde lenge vært fallende, og ble ikke sett på som et uoverstigelig hinder.
Et scenario med utflating i produksjonen, tre- til fire-dobling av prisen og raskt galopperende kostnader var ikke på radaren. Som journalist den gangen burde jeg være brukbart posisjonert til å fange opp hvilke fremtidsforventninger som rådet, og jeg kan love at dette scenario overhode ikke var på blokken.
Fem milliarder i årlig lusejakt og 80 kroner kiloet var det ingen som snakket om. Det var det statistikerne omtaler som en extreme outlier.
2050
Selv om regjeringen messer om seksdobling innen 2050, er det stadig færre utenfor regjeringskvartalet som kjøper disse fremtidsvyene. De spektakulære utviklingskonsesjonene fanger nyhetens interesse, krever kapital og know-how, men også lang saksbehandlingstid. Stadig flere søknader sendes inn til forvaltningen som skal behandle dem, og dette apparatet er ikke rigget for å vurdere så store mengder med komplekst materiale på kort tid.
Hvor mange som til slutt kommer gjennom myndighetenes nåløye er et åpent spørsmål, men hold ikke pusten i påvente av en tsunami av ny lakseproduksjon i Norge.
Ifølge departementet skal det også bli vekst for eksisterende konsesjoner. Men så langt har ikke vekstsignalene vært særlig håndfaste, og lusekravene er uansett i tøffeste laget.
De neste par-tre år vet vi med sikkerhet at det ikke blir noen nevneverdig økning i produksjonen. Utover det har jeg lært at en bør være forsiktig med å spå om fremtiden i lakseoppdrett. Men et scenario som ikke er direkte fjernt, er at det neppe blir vesentlig vekst på en god stund.
Problemløsning
Hva med i underkant av to millioner tonn i 2025? Og en laksepris på 150 kroner kiloet? Er det en uhørt tanke? Eller er det mer sannsynlig enn regjeringens bull-case?
For det er ikke så åpenbart at lakselusproblemet er løst i løpet av et par-tre år.
Selv om mange av kritikerne lenge har konkludert med at lukkede anlegg er fremtiden, er det ikke gitt at disse oppnår lønnsomhet. Lukkede anlegg holder, stort sett, borte lakselus fra fisken, men de skal finansieres også. Går virksomheten ikke rundt, blir anleggene ikke bygget.
Og all innovasjon knyttet til offshore-merder og lukkede løsninger; ber ikke disse løsningene om utflagging – til lokaliteter nærmere konsumenten i land hvor konsesjonene ikke koster 70 millioner kroner stykket? De norske investeringer på Island det siste året tyder også på at veksten ute kan bli vel så stor, eller liten, som her hjemme.
