De ligger på rad og rekke. Fire halvt nedsenkbare rigger ligger trygt fortøyd ved oljebasen CCB på Ågotnes. Uvirksomme kolosser i stål. De er ikke alene. På andre siden av Hjeltefjorden, på Hanøytangen, ligger enda en. I Fensfjorden, en kort båttur unna, ytterligere tre.
Ni rigger. I bøyene.
For kun to år siden kunne alle disse fakturere over 600.000 dollar – per dag – for sine tjenester. Tidene var så gode at en flunkende ny oljerigg, rett fra verftet, kunne nedbetales på tre år.
Den tiden er over.
Nå er nattesøvnen truet for ansatte, eiere, obligasjonseiere og banksjefer.
Sjokk
Hva skyldes dette?
Langvarige oppgangstider hadde fylt opp verftenes ordrebøker. Tilbudssiden av rigger, i likhet med supplyskip, flyter over av enheter. Samtidig er etterspørselssiden dempet. Et tungt fall i oljeprisen har fremtvunget kostnadskutt og strammet inn oljeselskapenes såkalte E&P Spending – midlene for å hyre inn rigger og skip.
En kombinasjon av økt tilbud og redusert tilbud. Det gir krise. Langvarig krise. Oljenæringen er inne i det andre året nå.
Dette er ikke ulikt det en så i laksemarkedet i 2001-2004.
Balanse
Den gang fikk de to høyt profilerte børsoppdretterne Pan Fish og Fjord Seafood mest oppmerksomhet, men de var slett ikke alene. Aksjonærene i Follalaks, Midnor, Dåfjord Laks og Sjøtroll så alle sine verdier bli utradert. En håndfull oppdrettere i Øst-Finnmark ble slått konkurs. Fôrselskapenes kreditter ble forlenget, og lignet etterhvert ren bankvirksomhet.
En sentral årsak til det var at oppdretterne slett ikke var rustet for nedgangstider. Balansene var ikke solide nok. Den gang var det ikke uvanlig med 15-20 prosent egenkapitalandel. Økt inntjening ble gjerne brukt som sikkerhet og lånegrunnlag for å hamstre nye konsesjoner. Det var et fokus på finans og ikke drift. Fokus på oppsiderisiko – ikke nedsiderisiko.
Da laksepris og inntjening svekket seg høsten 2001, og resultatene gikk i rødt, ble egenkapitalen fort vasket ut av regnskapsbøkene. Utover i 2002 og 2003 ble kondis og utholdenhet virkelig satt på prøve. De som kom seg helskinnet gjennom prøvelsene, sto sterkt da markedet kom tilbake i 2004-2005 – inngangen til lakseindustriens gullalder.
Hva så med dagens situasjon? Er oppdrettsnæringen skodd for en langvarig krise?
Brent barn skyr ilden
Gjennomgående er den det.
Konsolideringen og oppkjøpsbølgen som kjennetegnet 90-tallet og årene etter årtusenskiftet har avtatt. Klok av skade, og trolig etter mer enn én advarende pekefinger fra bankene, har de fleste norske oppdrettere nå både 50 og 60 prosents egenkapitalandel. Norske oppdrettselskaper har, særlig etter John Fredriksens inntog i næringen i 2005-2006, hatt fokus på utbytte – å betale ut overskuddslikviditet heller enn å løpe etter oppkjøpsobjekter. Det betyr oppbygging av eiermiljøer – som kan rykke inn og styrke balansene ved behov.
Gjeld er et tveegget sverd. Så selv om en skal leite lenge og vel etter truende skyer for både laksepris og økt tilbud i dagens marked, er oppdretterne lojale mot sin strategi. Norske oppdrettselskaper står i dag vesentlig sterke rustet for en krise tilsvarende det en så fra og med høsten 2001 og frem til 2004.
Da er ikke nattesøvnen truet.
