Et tilsvar fra adm.direktør Geir Ove Ystmark i Sjømat Norge til et innlegg fra Havforskningsinstituttet og NINA i Dagens Næringsliv. En kortversjon av følgende tilsvar fra Sjømat Norge fikk plass i Dagens Næringsliv 18. mars 2016.
Vi er enige i at sjikane av enkeltforskere ikke hører hjemme i en debatt om forskningen, og vi deler fullt ut Myklebust og Rognes syn når de skriver at ”Vi ønsker samarbeid og saklig diskusjon mellom forskning og næring». Dette er et syn Sjømat Norge har lagt til grunn for organisasjonens arbeid i mange år.
Men også forskningsmiljøer må tåle at det stilles kritiske spørsmål til egen virksomhet.
I 2012 ble det gjennomført en ekstern evaluering av Havforskningsinstituttet (HI) på oppdrag fra Fiskeri- og kystdepartementet. Rapporten fra Oxford Research gir HI godt skussmål for det vitenskapelige arbeidet knyttet til bestandsforskning og ressursforvaltning av villfisk, men dårligere på fagområdet akvakultur. I evalueringen heter det bl.a. at «Det er betydelige forbedringsmuligheter innen kommunikasjon og formidling, men også forbedringsmuligheter hva gjelder leveranser av råd, herunder kvalitetssikring, konsistens og tidsriktighet i leveransen. Det er også forbedringsmuligheter knyttet til den vitenskapelige kvaliteten.»
Dette viser at vi har støtte for vår bekymring for kvaliteten på forskningen. Sjømat Norge har sendt brev til Nærings- og fiskeridepartementet med utdyping av dette.
Vi er ikke kjent med at rapporten er fulgt opp med forbedringstiltak. Det er alvorlig. Hvis forskningen ikke er god nok, er det en åpenbar fare for at myndighetene treffer sine beslutninger på sviktende grunnlag. Vi risikerer å få en forvaltning som både kan være til skade for villaksen, og en havbruksforvaltning som på feil grunnlag begrenser norsk matproduksjon og verdiskaping.
Næringen er opptatt av å gjøre det miljømessige fotavtrykket fra matproduksjonen så lite som mulig. Definisjonen av hva som er et akseptabelt fotavtrykk vil være en politisk vurdering, hvor den miljømessige påvirkningen må vurderes opp mot de samfunnsmessige og økonomiske fordelene. Dette krever en god faglig vurdering av de miljømessige effektene av havbruk. Nettopp fordi forskningen er så viktig, skulle det bare mangle om næringen ikke skulle ha et kritisk søkelys på den forskningen som leveres. Det er også bakgrunnen for at næringen selv finansierer forskning, og bruker egen og ekstern kompetanse til å stille faglige spørsmål knyttet til det som er etablerte sannheter.
Vi opplever dessverre at det vises liten vilje til å utfordre tidligere konklusjoner fra egne forskningsmiljøer som er «de største og beste i verden». Vi har selv opplevd at forskere fra andre forskningsmiljøer har stilt gode faglige og kritiske spørsmål rundt resultater blankt har blitt avvist – ikke ut fra en faglig argumentasjon, men fordi CV’en ikke hadde de rette publikasjonene. Vi kjenner til at forskere fra andre fagmiljøer til sist ikke greier å ta den personlige belastningen det er å ta en diskusjon med disse forskningsmiljøene.
Nettopp for å bidra til kunnskapsoppbygging har Sjømat Norge, gjennom vår eget frivillige Miljøfond, igangsatt prosjekter hvor NINA er valgt som forskningsinstitutt.
Prosjektene har vist at tidligere undersøkelser med innslag av rømt laks i vassdrag ikke har gitt et riktig bilde fordi oppdrettslaksen står på utvalgte steder i elva og har økt bitevillighet. Denne nye kunnskapen har bl.a. ført til at Sjømat Norge sammen med Elvene rundt Trondheimsfjorden og organisasjonen for sjølaksefiskerne har hatt møte med fiskeriministeren i februar i år for å be om bedre overvåking av rømt laks i vassdragene med bruk av mer skånsomme metoder for villaksen. Dette er et eksempel på bruk av oppdatert kunnskap til beste for både villaksen og havbruksnæringen. Vi har dessverre ikke sett at verken Havforskningsinstituttet eller NINA har vært like opptatt av å ta innover seg den nye kunnskapen.
Myklebust og Rogne viser til at det avgjørende at ulike aktører skal ha respekt for hverandres roller og oppgaver. Dette kan tolkes dithen at næringen blir bedt om å ha fokus på å produsere fisk, og ikke blande seg borti forskning. Vi kan forsikre Myklebust og Rogne at det ikke vil være tilfelle fremover. Vi mener det finnes kunnskap som tilsier at en rekke etablerte sannheter bør utfordres i en bred og konstruktiv faglig debatt.
Det må være i alles interesse at kunnskapsgrunnlaget er så bra som mulig slik at de politiske myndighetene settes i stand til å definere hva som er akseptabel påvirkning og risiko.
