Vi i Stingray har også opplevd dette trøkket for å ta del i nok en ny form for vekst i norsk lakseoppdrett. Flere har tatt kontakt med oss, vi har vært i samtaler med oppdrettsaktører og spekulasjoner har gått i forhold til om Stingray skal henge seg på i denne kampen. For å legge denne ballen dø kan vi slå fast med en gang at vår prinsipielle avgjørelse har landet på ”nei” og det svaret er endelig.
Sannsynligvis vil det gjennom de neste par årene maksimalt bli tildelt utviklingskonsesjoner for 50-100.000 tonn laks. Noe som vil tilsvare 3-5% vekst per år for disse årene. Søknadene som er kjent per i dag har allerede kommet opp i dette volumet. Det blir altså trangt i døren fremover. Noen vil bli skuffet, potensialet for nye rettsprosesser er stort, og faren er overhengende for at et betydelig antall flinke, små og mellomstore oppdrettere nok en gang kan tape den potensielle veksten, selv om de driver bærekraftig.
Det er helt naturlig at enkeltoppdrettere ønsker å ta del i den skjulte veksten, der hver enkelt konsesjon kan ha en praktisk og reell netto nåverdi på over 100 millioner kroner. Altså en gavepakke fra oven. De fleste aksjeanalytikere som bryr seg om sektoren anslår at etterspørselssiden vil øke i årene fremover, samtidig som tilbudssiden holder seg stabil til fallende. Dette betyr ytterligere økte salgspriser og sannsynlig utbyttefest.
Nå finnes det etter hvert ordinære matfiskkonsesjoner, FoU-konsesjoner, visningskonsesjoner, grønne konsesjoner, supergrønne konsesjoner (klasse c), tilleggskonsesjoner, kapasitetsøkning (med nye miljøkrav) og nå sist utviklingskonsesjoner. Det blir spennende å se i 2018-2020 om det blir utlyst f.eks. fremtidskonsesjoner for å gi den neste ”nødvendige” veksten på 2-3% per år.
Næringen, politikere og myndighetene kan igjen gjøre oppdrettere, samfunnet og miljøet en bjørnetjeneste ved å skape vekst på denne måten, fremfor å løse problemene her og nå. Verktøyene finnes, også de ikke-medikamentelle, til å ta kontroll over lakselusen, samt redusere antall rømminger og få til individmerking av oppdrettsfisken.
Vi representerer en høyteknologisk og fremtidsrettet løsning på lakselusproblemet som de fleste kalte umulig da vi startet med laser for ca. 5 år siden. Nå er vi en del av verktøykassen for å kontrollere lakselus med forebyggende og kontinuerlige tiltak, slik at oppdretter kan holde lusetallene så lave som mulig og i balanse med naturen allerede i dag.
Sammen med andre ikke-medikamentelle løsninger, som rensefisk, skjørt, termisk avlusing, mekanisk avlusing og bruk av ferskvann er det fullt mulig å få kontroll med lakselus med dagens verktøykasse, også uten bruk av medikamenter. Ikke om 3, 5 eller 15 år, men i 2016. Da må oppdrettere være villige til å investere i bærekraft for dagens basisproduksjon på 1,2 millioner tonn fremfor å skulle løpe etter en mulig vekst med uklare premisser noen år frem i tid.
De neste årene, frem til i alle fall 2030, anses det som urealistisk at lakseoppdrett i sin helhet flyttes inn i lukkede merdkonsepter. I mellomtiden skal vi i Norge med all sannsynlighet produsere 3-5 milliarder lakseindivider (med tilhørende potensial for lakselus og rømminger) til en samlet verdi som raskt kan komme opp i 500-1.000 milliarder norske kroner. Viktige verdier som står på spill for hele Norge.
Dette betyr at vi sammen, oppdrettere og leverandører, bør konsentrere oss om å finne frem til gode og bærekraftige driftsformer og løsninger, der vi først og fremst tar hånd om den kystnære produksjonen. Som Geir Ove Ystmark (Sjømat Norge) uttalte i går, så gjelder det at: ”Både på kort og mellomlang sikt vil ordinære åpne merder være nøkkelen til suksess.” Havbaserte konsepter er spennende, de kan være en fremtidig bidragsyter, men er ikke alene løsningen på dagens utfordringer.
Potensialet for vekst bør derfor være større og mer forutsigbart ved at oppdretter får redusert tilveksttap, utnytter MTB bedre enn i dag og kan bruke tiden på sortering av fisk, samt fokusere på at fisken vokser best mulig fra uke til uke.
En bærekraftig oppdrett er det verden trenger for å ta hånd om fremtidig matproduksjon og proteinbehov. Der har Norge i den globale sammenheng vært et forbilde når det gjelder lakseproduksjon. For å beholde den posisjonen er det avgjørende nå at man tar godt vare på de 1,2 millioner tonn laks vi produserer hvert år, så må den kommende økningen og potensialet på 50-100.000 tonn i året være en ren bonus.
