Midt i oljenedturen leter mange etter nye ideer til hva vi skal leve av. Før de leter, bør de spørre hva vi er gode på, skriver BI-professor Hilde C. Bjørnland i en kronikk i Dagens Næringsliv torsdag.
Hva er det som gjør Norge unikt relativt til andre ellers like land som Sverige og Danmark? Hva er våre viktigste eksportartikler? Hva kan vi egentlig sette stempelet «Made in Norway» på? spør hun.
Fisk har vært nevnt. Men her har Norge kun lykkes som eksportør av råvarer, ikke som foredler. Det er det danskene som står for. De røker laksen og eksporterer den til EU-landene, fortsetter hun.
Livet etter oljen
Bjørnland reiser her en viktig problemstilling som det siste året har blitt stadig mer aktuell.
Med dagens oljepris på 33 dollar fatet skal en leite lenge og vel etter oljefelt i Nordsjøen som leverer overskudd. 100 norske offshoreskip ligger nå i opplag. En tiendel av de ansatte i olje- og gassnæringen har mistet jobben.
Livet etter oljen har kommet ubehagelig nærme.
Problemstillingen Bjørnland reiser, hva vi er gode på, er sentral. For det er høyst sannsynlig noe vi allerede er gode på som kommer til å betale regningene i morgen. Det er ikke veldig sannsynlig at det er et Uber, Airbnb eller andre geniale forretningskonsepter som snur opp/ned på vedtatte sannheter og spilleregler som skal sikre sysselsetting og verdiskaping.
Sjømat, som allerede er den nest største kilde til eksportinntekter, vil utvilsomt stå sentralt i Norge i årene fremover. I første rekke som råvare.
For det er ikke korrekt at det er danskene som står for foredlingen. Danmark er først og fremst et transittland. For laksens vedkommende er Polen nesten dobbelt så stor som Danmark. Danmark var kun den fjerde største kjøperen av norsk laks i 2015. Og Sjømat-Norge er dominert av laks, nærmere bestemt to tredjedeler av eksportinntektene kommer fra denne arten alene.
Bildet Bjørnland skisserer var nok gyldig på slutten av 90-tallet, men også her har det skjedd en utvikling.
Made in Norway
Hvem er det som har tatt danskenes plass?
I første rekke Polen. Årsaken er selvsagt lave lønnskostnader. Lønningsedlene til polske foredlingsarbeidere er så beskjedne at verken dansker eller nordmenn kan konkurrere med dem. Polsk foredling er så billig og effektiv at norske oppdrettere kjører sløyd laks til Polen for foredling for deretter å returnere fileter, loins og røkte produkter med lastebil til norske butikker. Kortere hylletid, javisst, men forsatt mye mer lønnsomt.
Polen, og andre øst-europeiske land, har komparative fortrinn på foredling, sammenlignet med høykostland i Vest-Europa.
Ser en på de danske, og forsåvidt også norske foredlingsvirksomheter, trenger en ikke se på det som et stort økonomisk tap at såvidt mye bearbeidingsaktivitet sendes ut av landet. Skjæring, marinering og røyking av fisk blir neppe en kilde til massive skatteinntekter i fremtiden. I hvertfall så lenge en er avhengig av menneskelig arbeidskraft.
Da kan en heller eie virksomhetene ute. For det er det som har skjedd. Den klart største lakseforedleren av de alle, den polske 100.000-tonneren Morpol, er nemlig eid av Marine Harvest. Den er norsk.
«Made in Norway».
