«Kjære Chr. Fredrik. Jeg akter nu å bygge et nytt kokeri 20 000-25 000 tonns damp- eller dieseldrevet med størst mulig kokekapasitet og et kokeriarrangement, som du finner mest fordelaktig. Hilsen Anders. PS: Jeg skal også ha 7-8 hvalbåter. Sett deg i forbindelse med Smiths Dock. Det haster…»
Med dette brevet la skipsreder Anders Jahre inn sin bestilling på et nytt flytende hvalkokeri. En gigant ingen hadde sett maken til. Året var 1928. 22.500-tonneren Kosmos forlot Workman Clark-verftet i Belfast året etter. Det var en flytende fabrikk som kunne oppholde seg i åpent hav i månedsvis.
Det var verdens største tankskip.
Gigant
I går morges kom meldingen om at Nordlaks-gründer Inge Berg går svanger med planer om å bygge tre-fire 430 meter lange oppdrettsskip, for lakseoppdrett i åpent hav. Går det som han håper på, kan driften av det første oppdrettskipet starte opp i 2017.
Med en lengde på 430 meter vil oppdrettskipet bli verdens lengste skip.
Betingelsen for å bygge slike skip er at Nordlaks-konsernet mottar utviklingskonsesjoner. Ikke en, men flere.
Etter planen skal hvert skip produsere 10.000 tonn laks årlig. Det innebærer et utsett av to millioner fisk, som krever 7-8 ordinære matfiskkonsesjoner. Prislappen på disse utviklingskonsesjonene er 70-80 millioner kroner. Dagens reelle markedsverdi for en slik bukett med matfiskkonsesjoner er en plass mellom fire og fem hundre millioner kroner. Det finansierer brorparten av byggekostnadene for Nordlaks’ Havfarm, på 600-700 millioner kroner.
Tre-fire skip gir en årsproduksjon på 30-40.000 tonn laks, nær hele årsproduksjonen til Nordlaks i 2015.
Het potet
Fiskeriminister Elisabeth Aspaker får med dette en het potet på sitt bord. Aspaker, som i stor grad har politisk forhåndsbehandlet SalMars mye omtalte havmerd, får nå servert et ikke helt ulikt innovasjonskonsept fra Nordlaks. Hvis SalMar får utviklingskonsesjoner, hvorfor skal da ikke Nordlaks få?
Oppdrettsgründerne Gustav Witzøe og Inge Berg står nå frem med visjoner og innovasjonsevne og -vilje som få andre i næringen. De tenker stort, og har til felles at de vil ta oppdrettsveksten ut av de norske fjorder og ut i åpent hav – ikke ulikt de pelagiske hvalfangerne for 90 år siden.
Mobil kapital
Atlanterhavslaksen finner en i elver fra Portugal i sør til Karahavet i nord. Det er mye hav å ta av. Det er ikke gitt at slike havfartøyer som SalMar og Nordlaks tar initiativ til skal ankres opp i norsk farvann. Ja, med dagens teknologi med dynamisk posisjonering er det ikke gitt at de trenger å ankres opp i det hele tatt. Skipet kan plasseres nærmest hvor som helst i Nord-Atlanteren. Hvorfor ikke nærmere markedet, der fisken spises, og der konsesjonene er atskillig rimeligere?
Gis disse tunge innovasjonskonseptene grønt lys, starter også en ny epoke for norsk oppdrettsnæring. En epoke der produksjonen kan bli svært teknologi- og kapitalintensiv. Det representerer i seg selv en inngangsbarriere for dem som fortsatt måtte leve i den illusjon at lakseoppdrett er en arena for ubeskrevne gründerblad uten fem øre i egenkapital.
Samtidig er det ikke til å legge skjul på at Bergs, og forsåvidt også Witzøes, grandiose tanker er ekstremt spennende for de av oss som kjenner Norges stolte maritime historie. Nå kan oppdrettsnæringen legge til et nytt kapittel for historiebøkene.
