Veksten i oppdrettsnæringa tok for alvor av i 1991. Den gangen ble det fiska 951 tonn villaks og sjøørret totalt sett i Norge i følge SSB. 10 år senere, altså i 2001 ble det fiska 1374 tonn. I samme perioden økte produksjonen i oppdrettsnæringa fra 150 000 tonn til 450 000 tonn. Oppdrettsnæringa var i hele denne perioden for en stor del lokalisert inne i fjordene, eller kystnært. Næringa hadde ingen lusegrenser å forholde seg til før i 1998 da vi fikk kravet om 2 lus om våren og 5 lus ellers i året.
Ved innføringen av lusegrensen på 2-5 lus i 1998 produserte havbruksnæringa ca 380 000 tonn. Siden den gangen har produksjonen av laks og ørret steget til 1,2 millioner tonn i 2013. Vi snakker her grovt sett om en tredobling. Imidlertid, så er antall lus som en konsekvens av oppdrettsnæringa redusert siden 1997. Regnestykket er veldig enkelt. Frem til 1997 hadde vi ingen grenser for avlusing. Selv om oppdrettslaksvolumene var lave, var det såkalte lusepresset uansett skyhøyt over hva det er i dag. Selv kravet om 2 til 5 lus pr. fisk med en produksjon på bare 380 000 tonn i 1998 ga flere lus totalt sett enn dagens krav på <0,5 lus pr fisk med en produksjon på 1,2 millioner tonn.
I 2000 ble lusegrensa dramatisk strammet inn til 0,5 hunnlus og 4 fastsittende som en tiltaksgrense. 2000 markerte også starten på en periode med meget gode lakse- og sjøørretfangster vi bare kan håpe på at vi aldri får se igjen. En kan dermed bastant hevde at denne lusegrensa ikke hadde rot i etterrettelig forskning. Sjøørreten som ble fiska opp disse årene var enten selv vokst opp i det såkalte lusehelvete, eller så var den unnfanget av foreldre som egentlig ikke burde ha eksistert om en skal tro forskernes konklusjoner i dag.
Hvordan var det mulig å øke fangstene av sjøørret suksessivt gjennom hele 90-tallet og langt inn på 2000-tallet, når lusepresset var skyhøyt over det som forskerne i dag mener utrydder den?
En ny luseinnskjerping kom i 2003, da oppdrettsnæringa ble kastet ut av fjordene som en konsekvens av innføringen av Nasjonale Laksefjorder. 7 år etter dette ble sjøørreten fredet i flere elver. Selv om ordningen med Nasjonale Laksefjorder ikke var ment for sjøørreten, så skjedde altså det stikk motsatte av det en skulle tro.
Siden kom det en ny luseforskrift den 18. august 2009. 0,5 ble opprettholdt, på tross av at Mattilsynet ville ha 0,25 kjønnsmodne lus pr. fisk. Argumentene mot Mattilsynets forslag var bl.a. faren for resistensutvikling.
En absolutt lakselusgrense på 0,5 blir innført 01.01.2013. Våravlusingskravet settes til 0,1 lus. Advarslene fra næringa om faren for resistensutvikling blir ikke hørt. Heller ikke denne gangen er debatten faktabasert, og heller ikke denne gangen ble det gjennomført en evaluering av effektene av tidligere grenser.
Sakte men sikkert er næringas våpen mot lakselusa degradert grunnet innstramminger i tillatte lusepåslag siden 1998. I samme periode er sanksjonsordningene til Mattilsynet styrket. Desperasjonen til oppdretterne forsterkes nå ved at utslaktingsordrene følges opp i media med betegnelser som lusefabrikker og luseverstinger. Kontinuerlige avlusinger fører til en dramatisk forverret fiskevelferd, også grunnet stressrelaterte sykdommer, og tapene estimeres nå til et sted mellom 4 og 9 milliarder kroner årlig.
Næringa har siden 2009 advart mot en skjerping av lusegrensene uten å bli hørt. Argumentene har vært et sviktende faktagrunnlag, og faren for å utvikle resistens. Myndighetene har spilt på lag med lusa og forskerne, og næringa må nå betale regninga.
Norske Sjømatbedrifters Landsforening (NSL) mener derfor at det nå må foretas en kritisk gjennomgang av beslutningsgrunnlaget som har skapt den situasjonen vi nå har havnet i. Det er en jobb for Riksrevisjonen.
