Etter dagens rentemøte fortsatte den norske krone å svekke seg. Euro, som er den klart viktigste eksportvaluta for norsk oppdrettsnæring, handles i dag til en kurs på over ni kroner. Det er selvsagt gunstig for eksportrettet industri som laks – midt under årets mest hektiske periode – like før jul.
Nitrist syn
Samtidig blir det klarere og klarere for det norske folk hvordan en oljepris på 64 dollar fatet, eller enda lavere, ser ut.
Ved innløpet til Vågen i Bergen ligger det nå så mange supplybåter fortøyd at en knapt kommer inn med hurtigbåt. På oljebasene på Ågotnes og Hanøytangen, et par mil utenfor byen, ligger produksjonsplatformer inne for ekstraordinært vedlikehold. Uten oppdrag og med negativ kontantstrøm. Og det blir ikke færre av dem.
Børsen skjelver. Arbeidsledigheten har allerede begynt å tikke oppover. Usikkerheten brer seg i boligmarkedet på Vestlandet.
Risiko på nedsiden
I finanspressen hyler analytikere at oljeprisen kan falle enda dypere – ned mot 40 dollar fatet. Ned mot break-even eller tap. Ned til et nivå med masseoppsigelser.
Høstens dype oljeprisfall aktualiserer hva en skal gjøre i dette landet etter oljeinntektene tar slutt. Eller når oljeprisen ramler ned på 40-tallet. Det er ikke langt unna.
Ikke alle kan leve av å kjøre drosje eller klippe hverandre. Norge trenger industri. Arbeidsplasser, valuta- og skatteinntekter. Sysselsetting.
Fremtidsnæring
Det mest nærliggende og åpenbare svaret per idag er fiskeoppdrett. At landets nest største eksportindustri trer frem er naturlig, men det er også påkrevd. Eksportinntektene fra laks alene nærmer seg 50 milliarder kroner årlig.
Kontrastene er store. Mens oljeprisen går til bunns, svekker kronen seg. De går hånd i hånd. Mer eller mindre daglig. Det betyr klingende mynt i laksekassene. Og det betyr industribygging.
Det trengs.
