Marine Harvests konserndirektør for kommunikasjon, tidligere statssekretær Kristine Gramstad, fikk store deler av norsk oppdrettsnæring til å sette morgenkaffen i halsen i går.
– Luseutfordringen må løses. Havbruksnæringen kan ikke overlates til selvregulering, uttalte hun til NRK.
Det underliggende budskapet var ikke spesielt vanskelig å få øye på: Oppdrettsnæringen må styrke sin bærekraft – og gjerne gi avkall på vekst.
Protestene, reaktiv kommunikasjon, kom fort på banen. I fagpressen, ikke i riksmedia.
Strategisk verdi
PR, kommunikasjon og lobbyvirksomhet er viktig for Marine Harvest. Å ytre seg i det offentlige rom, øve innflytelse på alle «stakeholders» som legger rammer og premisser for selskapets virksomhet, er av avgjørende betydning. Slik kan selskapets forretningsstrategi virke mer effektivt.
Marine Harvest har tre ansatte ved sin kommunikasjonsavdeling. I tillegg har selskapet i mange år holdt seg med flere potente og erfarne konsulenter fra byråer i Oslo. De er alle grundig drillet i en strategi som går ut på å begrense veksttakten i norsk oppdrettsnæring. Under et grønt flagg av bærekraft og ansvarlighet strupes hissige nasjonale vekstambisjoner. Hvorfor? Marine Harvest har ledig produksjonskapasitet ute, storspilleren får neppe mange konsesjoner ved nytildelinger uansett og lav vekst hos markedsleder Norge er en garanti for høye laksepriser og fett utbytte. Marine Harvests utbyttekraft er nå heftigere enn hva herrene Trøim og Fredriksen kunne drømme om i 2005/2006.
Agenda
John Fredriksen lever i fisk ut tankkongen Hilmar Rekstens drøm: Ta kontroll over tilbudssiden. Marine Harvest har strødd 3,3 milliarder kroner i kontantutbytte over sine aksjonærer i år. Det blir mer i tiden fremover.
Marine Harvest har en agenda. Og den er ikke særlig skjult. Alt som kommuniseres er trygt forankret i konsernledelsens korridor på toppen av hovedkvarteret i Sandviken. De taler med én stemme.
For de som fortsatt ikke har fått det med seg, burde det ringe en bjelle når fiskeriminister Elisabeth Aspakers midtsommerforslag til MTB-økning nærmest var en blåkopi av Marine Harvests høringsuttalelse.
Var det tilfeldig?
Nei. PR og kommunikasjon er et håndverk. Bare spør politikerne, de som lager rammebetingelsene for oppdrettsnæringen.
Hvorfor lar de øvrige oppdretterne seg likevel overraske?
Først og fremst fordi dette er et spill der de åpenbart ikke kjenner spillereglene. De har ikke sett verdien av dette arbeidet.
Kostnad, ikke verdi
Hva så med de øvrige av de ti største fiskeoppdretterne; hvor mange PR-folk har de?
Mitsubishi-eide Cermaq har en. Resten er fort gjort å telle opp: Lerøy Seafood Group, SalMar, Grieg Seafood, NRS, Nordlaks, Nova Sea, Alsaker Fjordbruk og Bremnes Seashore har ingen som jobber på heltid med PR. Null.
At et merkevare- og salgsselskap som Lerøy, som også er verdens nest største oppdrettselskap, ikke holder seg med egne kommunikasjonsfolk eller PR-agent er intet mindre enn forbløffende. Men nok om det.
Mens Marine Harvest teller gevinster i hundremillionersklassen fra sin PR-satsing, ser konkurrentene på dette fagfeltet som en kostnad. Joda, næringen er fortsatt ung, men i 2014 er det jomfruelig og naivt. Ja, det er direkte uklokt.
En stemme
Hva så med organisasjonene?
FHL har to egne kommunikasjonsansatte. Men FHL kritiseres hyppig for at det der er kjøttvekten som teller. Og tyngst kjøttvekt av medlemmene har, ja, du gjettet riktig, Marine Harvest.
Småoppdretternes talsmenn, NSL og Salmon Group, har en hver. Når det er sagt, bør det nevnes at medlemsorganisasjoner som FHL, NSL og Salmon Group ikke har like stort handlingsrom og fleksibilitet som et enkeltselskap. Marine Harvest trenger ikke å lufte sine ytringer hos medlemmene eller ivareta særinteresser i medlemsmassen før de uttaler seg i det offentlige rom.
Da er det mer effektivt med én stemme som taler ett selskaps interesse. Det er både nyttig og lønnsomt. Og til våren legger regjeringen frem den viktige Havbruksmeldingen.
