Det siste halvannet år har jeg merket meg en svært ivrig skribent. I den ene kronikken etter den andre har Morten A. Strøksnes kunnet presentere en ravnsvart beskrivelse av norsk fiskeoppdrett. Siste skudd på stammen var Fiskeriministerens indre liv.
Jeg har siden 1999 vært opptatt av norsk oppdrettsnæring. Først som student ved Norges Handelshøyskole, senere som journalist, forfatter, aksjeanalytiker og senere som redaktør for nettavisen iLaks. Med over 40.000 lesere er iLaks landets største nettavis for denne bransjen.
Med en ny runde med såvidt mange udokumenterte og tidvis kuriøse påstander tillot jeg meg å utfordre Strøksnes ved å speile hans angrep på fiskeriministeren, og samtidig påpeke at kronikken hans var fylt til randen av omtrentligheter og usannheter.
Svaret fra Strøksnes kom fort. I en illsint replikk, publisert på iLaks, gikk han, igjen, etter mannen istedenfor ballen.
Noen dokumentasjon for sine oppdrettsfiendtlige påstander, en forutsetning for enhver faktabasert diskusjon, ville han ikke gi. Ved å legge frem sannhetsbevis kan enhver som er interessert i diskusjonen enkelt kunne sjekke hva som er sant og ikke.
Etter dette utfordret jeg Strøksnes direkte på om han kunne legge frem dokumentasjon for sine mange løst fundamenterte påstander i kommentarartikkelen En enkel duskepikes spørsmål. Her ga jeg ham også anledning til å gi en samtidig imøtegåelse i henhold til Vær varsom plakatens paragraf 4.14. Strøksnes gjorde det imidlertid det klart at han ikke ønsket å benytte seg av denne.
Noen dager senere ville han likevel ha på trykk et tilsvar. Her gjorde han ikke en gang spede forsøk på å holde seg til saken. Han fortsatte heller med å hamre inn sine personangrep og samtidig stille spørsmålstegn ved iLaks’ uavhengighet.
Nordlys gjengir i dag deler av dette tilsvaret.
Men denne skinndiskusjonen er et sidespor. Debattens kjerne er for viktig til dette.
La det være sagt med det samme: Oppdrettsnæringen i Norge har miljøutfordringer. I likhet med en hver form for industriell matvareproduksjon setter intensivt fiskeoppdrett økologiske fotavtrykk. Lakselus, rømningsproblematikk, utslipp fra anlegg. Dette bruker iLaks mye spalteplass på.
Våre folkevalgte politikere og forvaltningsorganer beslutter hvilket økologisk fotavtrykk som er akseptabelt. Oppdrettsnæringen er strengt regulert og forholder seg til disse rammene.
Strøksnes bruker mye tid og plass på å raljere med og sjikanere sine meningsmotstandere. Men denne diskusjonen handler ikke om Morten Strøksnes, Are Kvistad eller Aslak Berge. Den handler om sak og ikke person. Den omhandler landets nest største eksportnæring og kanskje den viktigste fremtidsnæringen for Norge. Og den omhandler hvorvidt denne er ute av kontroll.
Er det virkelig slik at fiskeriministeren nå har fjernet utslippsbegrensningene og gitt oppdretterne fritt spillerom? Står hele økosystemet for fall? Blir matfiskkonsesjonene gitt bort gratis? Er laksen stengt inne i små bur der den proppes med antibiotika og andre giftstoffer for å overleve lenge nok til å havne på våre middagsbord? Er det virkelig slik at denne hurtigvoksende og lønnsomme næringen er subsidiert?
Morten Strøksnes har så langt ikke fremlagt noen form for dokumentasjon for sine påstander. Det er oppsiktsvekkende. Faktasjekk og kildekritikk bør være elementært for enhver som kaller seg journalist eller forfatter.
Så kan en selvsagt spekulere i hvorfor Strøksnes ikke legger frem noen form for dokumentasjon. Årsaken er selvsagt at han ikke har sannhetsbevis. Han snakker ikke sant. Men kan en ikke ta ballen, kan det likevel være verdt et forsøk å grisetakle mannen.
