Advokatselskapet Thommessen peker på at samme lusemengde kan gi helt ulik påvirkning avhengig av hvor utslippene skjer. Total lusemengde er ikke en treffsikker styringsparameter – plassering avgjør hvor mye et område tåler, mener de.
Et samlet naturfaglig råd fra Havforskningsinstituttet, Veterinærinstituttet, NINA, SINTEF, NORCE og Universitetet i Bergen ble lagt frem mandag. Ifølge advokatselskapet Thommessen danner rådet grunnlaget for et nytt kvotesystem som kan gi vesentlige innstramminger i store deler av landet.
Rapporten bygger på et miljømål der lakselus ikke skal forårsake mer enn ti prosent dødelighet hos vill laksefisk. Kvoten skal måles som totalt antall voksne hunnlus i anleggene, og gjelde gjennom villaksens utvandringsperiode, noe som skal gi større forutsigbarhet og enklere håndheving.
“Norsk lakseproduksjon kan falle med rundt 12 prosent”
Fagmiljøene foreslår å dele dagens 13 produksjonsområder i 28 mindre reguleringsområder. Thommessen peker på at utslipp nær villaksens vandringsruter gir langt høyere risiko enn utslipp lenger unna.
Grensene for foreslåtte reguleringsområder tar utgangspunkt i de etablerte 13 produksjonsområdene, men gjør en ytterligere inndeling av disse. Figur: Havforskningsinstituttet“Et viktig poeng er at samme totale lusemengde kan gi svært ulik påvirkning avhengig av hvor i området utslippene skjer. Målrettede tiltak mot anleggene som bidrar mest til smitte på villaks er langt mer effektive enn lik innsats fordelt på alle anlegg,” skriver advokatselskapet.
Det betyr at total lusemengde ikke er en treffsikker styringsparameter, mener Thommessen.
Regjeringens foreslåtte lusekvoter kan gi et av de største produksjonskuttene i norsk oppdrett på mange år, og kan føre til et produksjonsbortfall på rundt 12 prosent nasjonalt, og over 30 prosent på Vestlandet, mener Pareto-analytiker Henrik Knutsen.
Ifølge analytikeren kan produksjonsbortfallet begrenses kraftig dersom tiltakene rettes mot lokaliteter som både ligger nær vandringsrutene og har høyt lusetrykk.
«Da kan bortfallet begrenses til kun to prosent nasjonalt,» skriver han i et innlegg i Dagens Næringsliv.
Les også: Pareto: HI‑forslaget kan velte PO3‑kuttet
Store reduksjonsbehov i sør – mindre i nord
Thommessen skriver at beregningene viser et kraftig reduksjonsbehov i produksjonsområdene 2–7. I flere av de mest oppdrettsintensive områdene ligger reduksjonsbehovet for laks på 35–70 prosent fra dagens nivå.
«Lusemengden må kraftig ned i produksjonsområdene 2–7 for å nå miljømålet,» oppsummerer Thommessen.
I nord er bildet annerledes: Produksjonsområde 9, 10 og 11 kan i hovedsak opprettholde dagens nivå, mens område 12 og 13 kan øke.
For sjøørret er det akseptable lusenivået langt lavere enn for laks.
Thommessen viser til at dersom kvotene dimensjoneres for sjøørret, kan reduksjonsbehovet i mange områder bli 75–95 prosent. Dette gjelder særlig på Vestlandet, der sjøørreten oppholder seg kystnært i lange perioder.
Hardanger: Små endringer gir store utslag
I Hardangerfjorden (reguleringsområde 3A) viser Thommessen til modellberegninger der en omfordeling av bare 20 prosent av utslippene gir dødelighet fra seks til 14 prosent. Det akseptable nivået varierer fra 0,3 til 0,7 millioner hunnlus, avhengig av plassering.
Dette illustrerer hvor følsomt området er for geografisk fordeling av utslipp, mener advokatselskapet.
Thommessen understreker at pålitelig lusetelling og fisketelling er avgjørende for kvotefastsettelsen. Unøyaktigheter kan slå direkte inn i kvoteberegningen og dermed i tillatt produksjon.
Tallene i tabellen til venstre gjelder for villaks. For sjøørret er det akseptable lusenivået vesentlig lavere – medianverdiene ligger rundt 0,08 til 1,25 millioner hunnlus, mot om lag 0,9 til 4 millioner for laks. Grafikk: Thommessen
