Livsfarlig gass kan oppstå plutselig og føre til massedød for settefisk i lukkede oppdrettsanlegg. Nå har forskere funnet ut mer om hvordan gassen oppstår.
– Hydrogensulfid, altså H₂S, kan oppstå stille og raskt i moderne settefiskanlegg. Selv små nivåer av gassen kan være skadelig, og i verste fall dødelig, forteller forskningsleder i Salmax Research, May Linn Buberg, i en pressemelding.
I forskningsprosjektet Fra gen til gass har forskere fra Salmax Group og NMBU Veterinærhøgskolen undersøkt om bakteriene i vannet kan gi tidligere varsler om risiko for H₂S før problemet blir synlig i anlegget.
– Vi ønsket å finne ut om mikrobiologiske metoder og monitoriering kan brukes til å oppdage risikobilder i RAS-anleggene. Det vi vet er at det i slike systemer kan dannes H₂S i biofilter, slam og andre oksygenfattige soner, forteller Buberg.
– Svaret er mer sammensatt enn vi først trodde
Prosjektgruppen lette først særlig etter bakterieslekten Desulfovibrio, som kan være involvert i sulfatreduserende prosesser. Ved NMBU ble det utviklet og testet metoder for prøvetaking, filtrering, dyrking, qPCR og identifikasjon av bakterier fra vannprøver.
– I laboratoriet fikk vi tydelige utslag på referansebakterien Desulfovibrio desulfuricans, men Desulfovibrio ble ikke sikkert påvist i feltprøvene, forteller professor i bakteriologi, Henning Sørum.
Sørum og Buberg forteller at resultatene fra prøvene viste at problemstillingen med dannelse av H₂S er mer sammensatt enn de først antok.
Bakteriene påvirker hverandre til å danne gass
– Da vi dyrket feltprøvene videre i laboratoriet, dukket det opp flere bakterier som viste tegn til gassproduksjon. Dette fortalte oss at H₂S-relaterte prosesser i settefiskanlegg ikke nødvendigvis kan forklares av én enkelt målorganisme alene, sier Buberg.
Forskerne oppdaget bakterieisolater som ikke ga tydelig reaksjon når de ble dyrket hver for seg, men som produserte gass når de vokse sammen.
– Det kan tyde på at enkelte bakterier påvirker hverandres metabolisme, eller at ett isolat produserer forbindelser som et annet isolat kan bruke videre i svovelrelaterte prosesser, forklarer Sørum.
Små endringer i biofilmen kan føre til farlig gass
I RAS-anlegg er det biofilter, der bakterier lever tett sammen i biofilm. Små endringer i oksygen, organisk belastning og vannkjemi kan påvirke hvilke mikrobielle prosesser som blir dominerende. Derfor blir kunnskap om hvordan bakteriene påvirker hverandres svært viktig.
– Funnene våre peker mot at overvåkning av H₂S-risiko ikke bare bør handle om å lete etter én bestemt bakterie, men også om å forstå sammensetningen og funksjonen til bakteriesamfunnene i biofilteret, sier Sørum.
Funnet gir prosjektet en ny og viktig retning: å undersøke hvordan mikrobielle konsortier, biofilm og miljøforhold sammen kan bidra til H₂S-risiko i resirkulerende akvakultursystemer.
– Veien videre blir å undersøke hvilke bakterier som bidrar til H₂S-relatert risiko når de opptrer sammen, og hvordan biofilm i problematiske biofilter kan overvåkes mer treffsikkert. Prosjektet viser at jakten på én «skyldig» bakterie kanskje ikke er nok. For å forstå H₂S-risiko må man også forstå mikrobene som samarbeider i det skjulte, sier Buberg.
Prosjektet Fra gen til gass er gjennomført med støtte fra Regionalt Forskningsfond Trøndelag og interne midler fra Salmax Group. Deltakere er Henning Sørum og Alekandra Bodura Gökso fra NMBU Veterinærhøgskolen og Jakob Mo og May Linn Buberg fra Salmax Research. Prøver er levert at Helgeland Smolt og Osan Settefisk.
