Vitenskapelig råd for lakseforvaltning må tørre å tenke nytt

For mange er alder en brems for å tenke nytt og å handle. Vitenskapelig råd for Lakseforvaltning (VRL) har eksistert i snart 20 år. Deres siste rapport viser tydelige tegn på at alderen må tynge. Samtidig tydeliggjør de en mulighet for faktisk å skape en radikal endring.

Norge er kjent for å utvikle solide familieavlsprogram for både dyr og fisk. Det var fremoverlente personer fra landbruksforskningen som på 70-tallet startet arbeidet med å utvikle fremtidsrettede avlsprogram for laks, og etter hvert regnbueørret. Deres kunnskap, satt sammen med flinke fiskeoppdrettere, har ført Norge inn i toppen internasjonalt på avl og genetikk, og med påfølgende utvikling av genetiske verktøy. 

Norge huser i dag de fremste avlsprogram for både atlantisk laks og regnbueørret. Hvert program inneholder flere hundre familier, og hver familie flere tusen individ. Genetisk bredde er et av de aller viktigste forholdene en må hensynta når en skal forvalte et biologisk materiale i evighetens perspektiv.

Det er en grunn til at mange fra små bygder i Norge fikk en klar melding hjemmefra: reis ut og finn deg en kjæreste! Underforstått: reis ut og tilfør nye gener til slekt og bygd. Slik er det også i dyrenes verden. Uten stor nok bredde blir en sårbar. Både for tradisjonell innavl, sykdom, ulike parasitter, endringer i miljø/omgivelser mm. Det er den sterkeste som overlever, men ikke nødvendigvis den sterkeste i form av store muskler, men i form av å takle omstillingene. Her har vi faktisk alle forutsetninger for å hjelpe villaksen. Men da må Statens rådgivere på feltet evne å både tenke nytt og å ta til seg den fantastiske kunnskapen Norge er verdensledende på.

Det historiske kultiveringsarbeid
Undertegnede vil påstå at Statens politikk de siste 50-100 årene har vært feilslått m.o.t. å ta vare på villaksen. Ingen har gjort noe med vond vilje, men de har ikke evnet å tenke langt nok, bredt nok, og fokusere på den fremste kunnskapen. Her kan vi nå stå overfor et veiskille. Om Staten vil.

Levende genbanker er et onde for villaksen. En fisk og dens avkom som år etter år, generasjon etter generasjon går i et kar på land, den tilvenner seg karmiljøet. Miljøet påvirker rett og slett «hvilke gener som blir skrudd på». Når avkom etter en fisk som har gått hele sitt liv på land, skal ut i sjø, så tar den med seg påvirkningen fra karmiljøet, og dermed svekkes dens mulighet for å overleve i naturen. Dette er velkjent for alle type organismer. 

VRL har helt rett når de slår fast at kultivering, i den form vi har hatt over mer enn 100 år, har vært «feil» med omsyn til å bygge genetisk bredde. Det er en viktig «erkjennelse». Dog unngår de å komme inn på at mange elver som i dag har laks, ikke hadde hatt dette om de ikke hadde tillatt kultiveringsarbeid i elvene og/eller bygget fisketrapper inn i elvene. Mange elver i fjordene på Vestlandet er gode eksempler på dette. Tiltak har virkning.

Hva bør vi gjøre?
Vi er verdensledende på familieavlsprogram for laks og regnbueørret. Vi er verdensledende på utvikling og drift av landbaserte anlegg for yngel og smolt. Vi er verdensledende på utvikling av teknologier rundt avl. Vi har et utall lakseelver langs kysten. Vi har vilje og vi har penger. Så hva om vi satte oss noen enkle mål om å styrke den genetiske bredden i utvalgte lakseelver langs kysten? Rett og slett tenkte enkelt – handlet enkelt?

For å få til forannevnte må vi etablere målrettede og langsiktige «elveavlsprogram» for en elv/grupper av elver. Målet med programmet er ikke å sette ut mest mulig laks, men å øke den genetiske bredden i laksematerialet i den enkelte elv/grupper av elver. I dette ligger at vi hvert år fanger ett sett med fisk i elven/-e. Tar disse til et landanlegg. På land parrer vi hunn- og hannfisk ut fra at vi skal skape nye familier som øker bredden i elv. Avkommet fra de vi parrer settes ut som egg, yngel og smolt i elvene, foreldrene avlives og/eller settes ut igjen. Årene derpå måler vi hvem som kommer tilbake av familiene og fra hvilke utsett det kommer flest tilbake fra (egg/yngel/smolt). Og hvert år lages det nye familier for å øke den genetiske bredden. Dette er ikke et program for store utsett av avlsmateriale i elv, men målrettede utsett for å styrke, og beholde den genetiske bredden. Et slikt program må gå i evighetens perspektiv – mer enn 30 år!

Fremtiden
Miljøet rundt oss endres hele tiden. Vi trenger stadig mer energi. Havbruk og fiskeri er kommet for å bli. Mennesker skal bosettes. Industri skal bygges. Slik vil det være, og slik har det vært. I dette bildet må vi evne å hjelpe naturen på en best mulig måte. Med den beste kunnskap. Det er interessant at de samme myndigheter som evner å sette i verk målrettede avlsprogram for fjellreven, ikke evner å tenke likt med omsyn til villaksen.

Norge er i en unik posisjon med villaksen. Så hvorfor ikke utnytte alle våre fortrinn? Er vi blitt for sedate? Skal de som har ansvaret snart inn i pensjonen? Er det alderen som tynger? Eller er det fortsatt litt energi igjen å gi tilbake til samfunnet?

Staten – it is in your hands now! Vi som vil noe med fremtiden er klare til å bidra med vårt.

Undertegnede har i de siste snart 30 år vært med å utvikle noen av verdens største og fremste familieavlsprogram for laks og regnbueørret.