Vidar Onarheim i Global Aqua vil samle havbruksnæringen på en ny arena på Østlandet. Vi har ingenting imot verken konkurranse eller nye møteplasser. Jo flere som vil løfte norsk havbruk frem, desto bedre. Men det er særlig én setning i innlegget hans vi ikke la stå uimotsagt.
Onarheim skriver at en større arena der næringen kan møte politikk, rammevilkår og finans, «får ein ikkje til i Bergen, Trondheim eller Stavanger, men i Oslo-distriktet». Vi representerer nettopp disse tre byene og regionene rundt dem, og den setningen kjenner vi oss rett og slett ikke igjen i. La oss fortelle hvorfor.
Bergen er et av verdens fremste sjømatsentre. Her ligger hovedkontorene til noen av de største selskapene i bransjen, side om side med Havforskningsinstituttet og Fiskeridirektoratet. Forskningen, kapitalen og den daglige driften sitter i samme by.
Trondheim har gjennom flere tiår bygget Aqua Nor til en av verdens viktigste møteplasser for havbruksnæringa, med NTNU og SINTEF Ocean som kunnskapsmotorer rett ved siden av. Når næringen samles der, samles den et sted som forstår den.
Stavangerregionen har lang tradisjon for å gjøre naturressurser om til verdensledende industri, teknologi og kapital. Det er kompetanse som havbruket trenger. Her finnes også ledende produsenter av havbruksutstyr og fôr.
Dette er ikke utkanter som mangler tyngde. Det er stedene der havbruket har vokst frem, der kompetansen sitter, og der mye av landets viktigste eksportnæring skapes hver eneste dag.
Og så, for å være helt tydelige: Vi trenger Oslo og Lillestrøm. Et sterkt Norge bygges av kraftfulle miljøer mange steder, og at vi får til mest når vi spiller hverandre gode, ikke når vi setter landsdeler opp mot hverandre.
Nettopp derfor undrer det oss at veien til å løfte frem en ny arena skal gå gjennom å snakke ned tre av landets viktigste næringsregioner. En næring som er tuftet på kysten, fortjener vertskap som er stolt av kysten.
At politikk utformes i Oslo, er riktig. Men det utvikles også mye politikk i resten av landet: Reguleringsplaner, strategier, tillatelser, områdeundersøkelser, og mye, mye mer. I tillegg er det sånn at stortingspolitikerne våre er innvalgt fra et sted, og de kan reise. Det har de alltid gjort. Noe av det fineste med nasjonale møteplasser langs kysten er nettopp at den henter folk, politikere og beslutningstakere ut til der verdiene skapes, til oppdretterne, leverandørene, forskerne, studentene og lokalsamfunnene som bærer næringen.
Stortingspolitikerne, beslutningstakerne og næringen vet det vi vet, nemlig at Norge er mer enn Oslo og Lillestrøm.
