Kvalitetshensyn eller proteksjonisme: Hva lærte vi av «Norwegian Gannet»?

Det er mange arbeidsplasser i potten når debatten om «prodfisk» drar seg til.

Diskusjonen rundt eksport av produksjonsfisk har blusset opp igjen. Startskuddet gikk da Sjømat Norge, som av hensyn til ulike medlemmers interesser lenge har vegret seg for å mene noe om temaet, nylig gikk ut med et ønske om å fjerne eksportforbudet.

«Styret i Sjømat Norge vil fjerne forbudet mot eksport av produksjonsfisk – blant annet som ledd i å sikre markedsadgang for norsk sjømat til EU-markedet», fremgikk det av en intern epost til medlemmene i midten av mai.

Reaksjonene lot ikke vente på seg.

Flere bedrifter har allerede meldt seg ut av Sjømat Norge i protest. Sjømatbedriftene gikk rett i strupen på Sjømat Norge.

Kvalitet
– Sjømatbedriftene frykter at en endring av reglene for produksjonsfisk vil føre til at norsk laks som merkevare blir svekket på det internasjonale markedet. Dette fordi risikoen øker for at laks som ikke oppfyller våre kvalitetskrav lettere kan omsettes internasjonalt. En endring av reglene vil øke risikoen for at norske myndigheter mister kontrollen med feilretting, og at fisk med uakseptabel kvalitet havner hos forbrukerne, uttalte Sjømatbedriftenes direktør Robert H. Eriksson til iLaks.

Produksjonsfisk er fisk med synlige sår eller misdannelser. Ifølge paragraf 17 i Mattilsynets kvalitetsforskrift må slik fisk sorteres, og feilene rettes, før den kan eksporteres ut fra Norge.

I praksis betyr dette at fisken fileteres, sår og skinn skjæres bort. Denne jobben er en sentral kilde til arbeidsplasser ved norske foredlingsbedrifter.

Hvis en ser på argumentasjonen fra tilhengerne av eksportforbudet er det kvalitet, merkevare og omdømme som fremheves. Sjelden arbeidsplassene som drar nytte av regimet. Sårfisk må fileteres for å ivareta omdømmet for norsk laks. Ikke annen fisk.

Og når forbudet ikke gjelder annen, sårskadet fisk, mangler eksportforbudet troverdighet. Det bør feilrettes.

Proteksjonisme
Nettopp denne problemstillingen var sentral under balladen om «Norwegian Gannet».

Kortversjonen var at rederiet Hav Line bygget et slakteskip etter å ha mottatt positive signaler fra daværende fiskeriminister Per Sandberg (FrP). Fartøyet fikk dispensasjon fra kvalitetsforskriften og anledning til å eksportere fisk, herunder også produksjonsfisk, direkte til markedet, via egen terminal i Danmark.

Problemet oppsto da Sandberg ble erstattet som fiskeriminister av partikollega Harald Tom Nesvik, som kom fra jobben som samfunnskontakt i brønnbåtrederiet Sølvtrans. Nesvik avslo å forlenge dispensasjonen til skipet som hadde kostet 800 millioner kroner å bygge.

Hav Line saksøkte staten.

Rettssaken, midt under pandemien, tiltrakk seg stor interesse. Ikke minst i utlandet.

– Hav Lines operasjon er genial. Det er ikke annet enn fordeler. Til gjengjeld er de utsatt for pipende norsk inhabilitet, urettferdig obstruksjon, proteksjonisme og justismord, uttalte Peter Bamberger, formann for Danish Seafood Association, til avisen Børsen.

Å beskytte
Bølgene gikk også høyt innad i regjeringen.

– Saken har skapt uro og bekymring i partiet, hvor vi har diskuteret den i flere runder. Min holdning, som også deles av andre, har ikke vunnet. Det er en proteksjonistisk linje, som føres av hensyn til et annet parti, og det beklager jeg. Men offentligheten skal vite at saken på ingen måte handler om omdømmet for norsk laks eller kvalitetshensyn. Det handler om å beskytte en næring mot utvikling og markedskrefter. Her har man oppfunnet regler som oppfyller målet, sa Peter Frølich, stortingsrepresentant og justispolitisk talsmann for Høyre.

Retten kom til at Mattilsynets vedtak om godkjenning av «Norwegian Gannet» og Hav Line Metoden var riktig. Regjeringens omgjøringsvedtak og avslag på Hav Lines søknad om dispensasjon, var ugyldig.

Så hører det med til historien at «Norwegian Gannet» ble lagt i bøyene i fjor høst. Rederiet maktet ikke å oppnå lønnsomhet på forretningsmodellen.

Liberalisme
Ettersom eksportforbudet vanskelig kan kalles annet enn et proteksjonistisk tiltak, er det et paradoks at det er tre FrP-statsråder som er sentrale i debatten: Per Sandberg, Harald Tom Nesvik og, den fremste flaggbærer for forbudet, Sjømatbedriftenes Robert Eriksson.

De kommer alle fra et parti som er bygget på liberalisme. Men FrP har også et betydelig innslag av nasjonalkonservativisme. I denne diskusjonen synes det som om Per Sandberg er den mest liberalistiske av de tre tidligere statsrådene.

For det er åpenbart at norske arbeidsplasser beskyttes mot høyvolumprodusenter med lavere lønninger og driftskostnader per kilo filet, ikke minst i Øst-Europa. Mowi har lenge vært tydelig på at de helst vil foredle laksen ved gigantfabrikken Morpol, som alene kan sluke unna 100.000 tonn råvarer årlig. Til sammenligning tilsvarer det nær halvparten av filetkapasiteten i Norge.

Hvis eksportforbudet faktisk er et proteksjonistisk vedtak kan det være i brudd med EØS-avtalen og internasjonale handelsavtaler. Og da er vi tilbake til diskusjonen om markedsadgang som har ridd oppdrettsnæringen som en mare siden 1980-tallet.

På den annen side skal det ikke legges skjul på at en fjerning av eksportforbudet vil true en betydelig mengde arbeidsplasser ved norske filetbedrifter. Disse arbeidsplassene kan det argumenteres for er en viktig del av samfunnskontrakten for landets oppdrettsindustri.

Diskusjonen om «prodfisk» bærer i seg mer enn en kime av konflikt. Den kan blusse opp til noe langt mer.