Få tenker på at Norges største allmenning ikke ligger på land, men derimot i sjø og hav. Våre havområder, som strekker seg fra kystlinjen og 200 nautiske mil ut i havet, utgjør et areal som er 5 ganger så stort som Norges landareal inkludert Svalbard med Bjørnøya og Jan-Mayen, skriver NSLs Svein Reppe i et leserinnlegg på Salmon Groups hjemmeside.
Dette betyr ikke at det er fritt fram for den norske befolkning å utnytte de ressurser som måtte befinne seg i vannmassene, på bunnen, eller sågar under bunnen. All næringsutøvelse i sjø og på hav forutsetter at utøveren gis rettigheter fra norske myndigheter i form av lisenser eller konsesjoner.
Etableringen av Norges 200 mils sone og fiskevernsonen rundt Jan Mayen var ment å skulle være en beskyttelse av norske næringsmuligheter og vår økonomiske utnyttelse av disse. Dette gjelder for fiskeriene og petroleumsindustrien. I fiskeriene fiskes alle norske kvoter av norske fartøy, og all olje og gass er norsk eiendom, selv om det finnes mange utenlandske operatører på vår sokkel. Når det kommer til Havbruk er historien en ganske annen. Mye, og stadig mer av de norske produksjonsområdene for laks og ørret kontrolleres allerede fra utlandet. Dette er arealer vi har stilt til rådighet for oppdrett i den norske allmenningen, og som i dag kontrolleres av eiere som ikke en gang skatter til Norge. Ikke bare har de arealene til rådighet, det eksisterer heller ingen hjemfallsrettsregler.
De 4 friheter EU er bygget på; fri flyt av varer, -personer, – tjenester og -kapital gjelder også for Norge gjennom EØS-avtalen. Landbruk og fiske, hvor Norge har stor sjølråderett er unntatt fra denne avtalen, men på ett eller annet vis har vi ikke den samme råderetten når det kommer til produksjon av mat i sjøen. Dette kommer tydelig til syne ved at Norge må bøye seg for EU når det kommer til eierskapsbegrensinger i retten til å drive produksjon av laks. Den var tidligere begrenset til 25 % for en enkeltaktør, en situasjon som var til å leve med så lenge den var klausulert med krav som gavnet samfunnsøkonomien og utviklingen i næringen. Nå oppheves dette taket, og årsaken til dette er sterkt press fra ESA, som er EFTAs’ overvåkningsorgan når det gjelder oppfølging av EØS-avtalen. Slår det verste scenarioet til, kan vi altså om noen år være i den situasjon at hele den norske oppdrettslaksproduksjonen eies av ett, eller kanskje to selskap, hvorav ingen av dem nødvendigvis trenger å ha eiere bosatt i Norge.
Fremskrittspartiet har tidligere tatt til orde for å selge Statoil, noe de fleste i dette landet er svært glade for at de ikke lyktes med. Fra et norsk ståsted må det som nå foregår i oppdrettsnæringen være mer alvorlig enn om staten den gangen hadde solgt Statoil til ExxonMobil eller BP. Om noen få generasjoner er det slutt på oljen og gassen på norsk sokkel, mens kysten vår og arealene som har gjort Norge til en ledende nasjon innen oppdrett av laks og ørret alltid vil være der. De vil også øke i verdi, for på disse arealene skal vi nemlig produsere 70 prosent mer mat frem mot 2050- og det nivået skal holdes i all fremtid etter det.
Den økonomiske tyngdekraft er nesten like sterk som den fysiske. Men en plass må det gå en grense for hvordan vi skal forvalte våre felles nasjonale ressurser. Tenk hvilket ramaskrik vi ville få hvis samene solgte unna beiterettighetene sine til asiater som kun var ute etter horna. Det ville bli oppfattet som helt på jordet, for ikke å si vidda!
Den sittende regjering ønsker nå å fjerne alle krav som ble innført da eierskapsbegrensningene ble opphevet i norsk oppdrett. Dette er kanskje god høyrepolitikk, men svært dårlig nasjonalpolitikk. Noen overordnende mål for Havbruket mener jeg det må være lov å sette. Her passer ikke likegyldighet til hvem som eier og rår i vår felles blå åker inn. Råderetten over fellesgodene eller kulturarven om en vil må derfor betraktes som overordnet, og ikke underordnet når næringspolitikken skal utformes.
Det er opp til regjering og storting å ta de grep som trengs for å gjøre Norge til verdens fremste sjømatnasjon. For øyeblikket synes ambisjonene å være at Norge skal bli verdens ledende sjømatfilial. En filialstatus lar seg ikke reversere, uansett hvor mange delegasjoner med bøyde hoder regjeringen sender til Kypros eller London for å tale Norges sak.
