Har stått på merdkantene på Frøya siden 1973: – Det har vært en utrolig reise

Lakseveteranen Rolf Furberg (67) har ingen planer om å pensjonere seg med det aller første.

– Den gang var det ikke så mye annet «gæli» som kunne skje enn at man falt på sjøen, sier Furberg om sine tidligste år, i det som har blitt en lang karriere i havbruksnæringen.

I 1973 bestemte han seg for å teste ut fiskeoppdrett, som da var en nokså utråkket yrkesvei. Han begynte med å spikre på de åttekantede merdene til Grøntvedt-brødrene, som var blant de første til å drive med lakseoppdrett i sjø.

– Til å begynne med var vi vel alle gründere, mer eller mindre, sier Furberg om pionertidene.

Et liv på lakseøya
Siden da har han vært vitne på første rad, til en næring som har est ut noe voldsomt, og blitt landets nest viktigste eksportnæring. Og det på selveste lakseøya Frøya. Eller «milliardærøya», som kommunen gjerne går under nå, etter at Netflix dramatiserte livet i laksenæringen – med Frøya som levende kuliss.

– Serien er delvis spilt inn i nabohuset her. De fikk jo til noe artig der, men jeg har ikke opplevd at det har vært akkurat som i serien. I hvert fall ikke blant oss som produserer ute på sjøen. Men man må jo sette ting litt på spissen for at folk skal ville se på. Og de fikk satt Frøya på kartet enda en gang, så det er bare bra, bemerker Furberg om serien.

Les også: Første episode av «Milliardærøya» henter inspirasjon fra maktkampen om NTS – og «Exit»

Selv hadde han, som de fleste jevnaldrende på 70-tallet, planer om dra til Trondheim for å finne seg arbeid. Men 16 år gamle Furberg syntes det var spennende å prøve noe som var helt nytt, og etter yrkesskolen gikk han inn i oppdrett.

– Det var ikke så mye å spekulere i, egentlig. Da slapp jeg også å flytte til byen, humrer Furberg.

– Begynte å bli store
Furberg ble på Frøya, der han begynte å røkte fisk sammen med sin far. Etter hvert, og utover 80-tallet, flyttet flere hjem til jobber i den lovende næringen. Siden har det vært mange ringvirkninger og nye arbeidsplasser.

På Frøya holder blant andre SalMar og Måsøval til. Men også Ervik Laks og Ørret, som har vært et navn i næringen like lenge som Furberg. Her har han jobbet som driftsleder i 20 år.

Da fôring, slakt og det aller meste fremdeles foregikk for hånd, begynte han som røkter hos Furberg og Yttersian. Så fikk han fast jobb på naboanlegget, hos Uttian Fiskeoppdrett. Driftsleder var han først i Helge Gåsø-eide Midnor, som senere ble tvangssolgt av banken – til Lerøy.

– Midnor begynte å bli store. Da får man ikke den samme nærheten til hverandre. Jeg likte meg bedre i små selskaper, minnes Furberg, som hoppet over til Ervik i 2003, like før Lerøy-oppkjøpet.

Nyoppfunnet krutt
I dag er det mye snakk om nedsenkbare merder, lukkede anlegg og oppdrett på land. Noe av det har Furberg sett før. Mot slutten av 80-tallet var han med på å ta ut en tomt til et landbasert anlegg.

– Det var vel drifta i et par-tre år, før det ble nedlagt. Den gang ble det for dyrt å drive det. I dag er det vel en helt annen teknologi. Vi hadde også fôringsanlegg på 80-tallet, men man snakker som om dette også er nytt. Mye er ikke nytt, men det er nok bedre utviklet. Man finner opp kruttet på nytt, sier han.

Les også: Det landbaserte matfiskanlegget ble nedlagt i 1991. Nå vil Måsøval bruke det til postsmolt

– Ikke alt som er like fornuftig
I snart 52 år har Furberg nå gått langs merdkantene. Fra tidene som har fått flere til å kalle det hele for en «cowboy-næring», til i dag, der næringen er «fullstendig regulert og kontrollert på alle bauger og fronter», i hans ord.

– Det er ikke alt som er like fornuftig. Men det har skjedd mye bra, spesielt HMS (fokus på helse, miljø og sikkerhet) er viktig. Det var ikke så mye HMS i starten. Men sånn er det med alt som startes opp fra bunn; man må lære seg det selv etterhvert, sier 67-åringen.

– Hva har gjort at du har blitt værende så lenge i bransjen?

– Det skal være artig å være på arbeid. Så miljø er det viktigste. Da kommer også resultatene av seg selv. Jeg har ikke opplevd noe dårlig arbeidsmiljø i mine 50 pluss år, forteller han.

Oppdrett på dagtid, sveising på kvelden
Furberg og konen har fire sønner, der tre av fire har funnet sin egen vei inn i havbruksnæringen. Eldstesønnen jobber i Scale AQ, som faren forteller at han var med på å starte opp i nabogarasjen.

– Det var oppdrett på dagtid, sveising etterpå. Da kunne man jobbe 24/7 om man ville, sier Furberg.

Om utviklingen på Frøya, sier han:

– Det har vært en helt utrolig reise her. Kjempespennende og artig, det er derfor vi holder på her.

Selv om familien har lurt litt på når han har tenkt til å pensjonere seg, nøyer Furberg seg enn så lenge med én fridag i uken.

– Jeg vil holde på litt til. Man er ikke utbrent før man er kremert, sier han med en latter, og konstaterer at alder bare er et tall.