Tre av Mattilsynets fremste fiskehelseeksperter, Martin Binde, Aud Skrudland og Steinar Johnsen, går sammen med professor Trygve Poppe ved Norges miljø- og biovitenskaplige universitet til angrep på måten norsk fiskeoppdrett drives på. I et innlegg i Veterinærtidsskriftet skriver de blant annet «Tittelen på vårt innlegg er: Fiskehelsen som forsvant. Avslutningsvis er det fristende å spørre: Var den egentlig noensinne til stede?»
I teksten heter det også at fiskens manglende velferd kommer «ikke unna det faktum at fisken ikke har bambi-faktoren på sin side».
Lukkede anlegg
På spørsmål om hva som bør gjøres for å bedre fiskens velferd, er Poppe klar: – Personlig mener jeg at lukkede merder er de eneste veien å gå, da vil man kunne hindre at lus og smitte sprer seg. Nå kommer det jo nye virus annethvert år. Å tro at nye vaksiner er middelet mot mer sykdom, blir som å tisse i buksen for å holde seg varm.
Fiskehelse-kvartetten reiser en viktig diskusjon om etikk. At fisken har det godt er noe som bør oppta næringen, og ikke bli «et fyndord som klistres på planer», som Trygve Poppe sier til Dagens Næringsliv.
Professor Poppes konklusjon, at lukkede anlegg er den eneste veien å gå, er et ekko fra alle som er motstandere av den tradisjonelle norske oppdrettsindustri. Få fisken bort fra nøter i havet, så løser mange problemer seg.
Men vil en lukket løsning styrke fiskens velferd og redusere svinnet?
Høye tap
Tidligere denne måneden offentliggjorde Mattilsynet en omfattende analyse av årsakene til svinn i oppdrettsnæringen. 16,3 prosent av laksen dør (lenge) før den når slakteriet. Registrert tap ble i rapporten delt inn i fem kategorier: Settefiskrelatert svinn, infeksjoner, mekanisk skade, miljøpåvirkning og diverse. Prosjektet viser at smoltrelaterte problem fremdeles var en viktig årsakskategori for svinn i sjøfasen i disse generasjonene.
Smolten produseres allerede på land – i lukkede settefiskanlegg. Lakselus spres i havet som en del av faunaen, javisst, men sykdommer spres ikke utelukkende horisontalt (fra anlegg til anlegg). Mye kommer vertikalt, som bagasje fra rogn- og smoltstadiet. Mekaniske skader inntreffer uavhengig av om anlegg er lukket eller åpent.
Skrint erfaringsmateriale
Et annet aspekt er at produksjon i lukkede anlegg kun er utprøvd i mindre skala, med dertilhørende høye prduksjonskostnader. Storskalaproduksjon er ennå upløyd mark. Det vil lønne seg å høste erfaring fra det, både med tanke på fiskevelferd og -helse, biologi og finansiering, før en skråsikkert konkluderer for fremtidens oppdrettsnæring.
Det kan godt hende at oppdrettslaks i fremtiden vil produseres i lukkede anlegg, enten i Norge eller (mer sannsynlig) i andre land som ligger nærmere markedet. Men det er for tidlig å konkludere. Først må vi innhente erfaringsmateriale til å ta de riktige beslutninger. En næring som henter inn eksportinntekter for 50 milliarder kroner i året fortjener det.
