Det har nå gått mer enn 10 år siden Nærings- og fiskeridepartementet varslet at regjeringen skulle starte arbeidet med en stortingsmelding om vekst i havbruksnæringen. Daværende statsminister, Erna Solberg, sa at forutsigbar vekst i næringen, som også tar hensyn til miljøutfordringene, vil styrke norsk konkurransekraft og skape trygge arbeidsplasser langs kysten. En slik ambisjon skulle man tro gikk på tvers av politisk ståsted. Stortingsmeldingen resulterte i både trafikklyssystemet og tilrettelegging for akvakultur av matfisk av laks på land.
Hva har så skjedd i løpet av de ti årene, er ambisjonene bak forrige stortingsmelding om havbruk oppfylt? Deler av landet har opplevd en rekke grønne lys på rad, med dertil forutsigbar vekst. Veksten har imidlertid kommet med en pris, nemlig at bare de med størst betalingsmulighet får ta del i denne.
I PO3 og PO4 har aktørene fått erfare konsekvensen av røde trafikklys med påfølgende nedtrekk. Det er lite som minner om styrking av konkurransekraft og det å trygge arbeidsplassene i disse områdene. Samtidig er det her det er flest aktører som kvalifiserer for unntaksvekst. Med andre ord er det veldig mange aktører i PO3 og PO4 som driver godt og overholder de særlige lusegrensene for slik vekst, med tilsvarende lav påvirkning på ytre miljø. Disse områdene har gjort store investeringer i beredskap for lusehåndtering, men tilsynelatende uten at det gir noen form for avkastning i form av målbar effekt på gjeldende miljøindikator.
Verktøyskuffen
Optimalisering av lokalitetsstrukturen vil være en viktig brikke for å redusere lusepresset i vandringsruten, og redusere smittespredning mellom lokaliteter. Aktørene som forsøker å optimalisere lokalitetsstrukturen for å få større avstand mellom lokaliteter, og oppnå en bedre sonestruktur, blir dessverre møtt med en saksbehandlingstid som tar flere år. Politikerne som bevilger midler over statsbudsjettet, må sikre at det bevilges tilstrekkelig midler til at næringen har en forvaltning som evner å ta unna sakene.
Et viktig premiss for Meld. St. 16 (2014-2015) var at det måtte legges til rette for vekst gjennom utvikling av teknologi. Derfor kom ordningen med utviklingstillatelser, og senere et forslag om miljøteknologitillatelser. Førstnevnte ordning bidro til at en rekke prosjekter så dagens lys. Likevel, på grunn av systemets egen innretning, der tildelingene ble vurdert ut fra den til enhver tid gjeldende auksjonspris fra 2017 og utover, ble ordningen alt annet enn forutsigbar for de aktørene som søkte innenfor det samme tidsrommet. En stadig økende auksjonspris førte til stadig færre tildelte tillatelser i risikoavlastning, noe som gikk direkte utover mulighetene til å utvikle ny teknologi.
Miljøteknologiordningen ble første gang presentert i 2021, og vi venter fortsatt på at en ordning som stimulerer til at teknologi kan utvikles og tas i bruk kommer på plass. Ny teknologi i kombinasjon med tilrettelegging av nye lokaliteter og driftsmønster vil kunne være med på å gjøre at også røde områder kan bli grønne.
Da NOU-en ble presentert høsten 2023, kan det virke som at den delen av strategien for videre vekst som gjelder tilrettelegging for ny teknologi har blitt glemt. Fokuset var mer rettet mot hva staten kan ta inn av vederlag for tildeling av tillatelser og gjennom avgifter. Forslaget om miljøfleksibilitet er et viktig og friskt pust, men det er gode grunner for at denne også burde komplimenteres av en egen miljøteknologitillatelsesordning.
Sikre arbeidsplasser
Når vi nå snart skal få servert en ny havbruksmelding, er det grunnlag for å stille spørsmål om trafikklyssystemet har bidratt til å realisere formålet. Er det tilstrekkelig forutsigbart og sikrer arbeidsplasser i distriktene? I de røde områdene har det gått hardt utover mulighetene til å legge langsiktige planer for slakteri- og videreforedlingsindustrien. Gjentatte nedtrekk fører til at investeringer legges på is, ettersom behovet for mer kapasitet på mellomlang sikt er redusert. Dette gjør noe med konkurransekraften over tid.
Bare gjennom å se det hele bildet kan myndighetene gjennomføre treffsikre tiltak
De fleste vil være enig i at det vil være dypt urettferdig å motta forenklet forelegg og prikkbelastning på eget førerkort når naboen tas i fartskontroll. Tiden for kollektiv avstraffelse av en hel næring bør være forbi.
Videre er det avgjørende at miljøforvaltningen skjer i et helhetlig perspektiv – et ensidig fokus på én årsaksfaktor kan gjøre at man overser de øvrige. Dette kan få alvorlige konsekvenser for både naturmangfold og næring.
De siste årene har deler av landet opplevd konsekvensene av at makrellstørjebestanden har tatt seg opp. Det vises blant annet igjen i enkelte merder som får uønsket besøk av denne gigantiske rovfisken. Merkelig nok er det i hovedsak de røde og gule områdene som rammes av dette. Det kan være grunn til å se nærmere på årsakssammenhengen her. Om størjene bidrar til at villaksen dør ut, hjelper det fint lite å fortsette å redusere laksenæringen i den tro at det er det eneste som vil redde villaksen. Bare gjennom å se det hele bildet kan myndighetene gjennomføre treffsikre tiltak.
Fremtidstro
Selv om verdensbildet er urolig, og motebildet stadig endres, så vil ikke etterspørselen og behovet for sunn norsk sjømat gå ned med det første. En stadig voksende befolkning vil trenge mer bærekraftig mat. Oljealderen vil ta slutt, og jobber som fases ut vil måtte erstattes av nye. Næringen trenger mer enn noen gang handlekraftige politikere som vil legge til rette for utvikling, uttesting av nye fôringredienser, oppdrettsarter og ikke minst teknologiske løsninger som kan bidra til å løse utfordringene næringen står i i dag.
