Utvikling av teknologiske løsninger er avgjørende for å sikre fremtidig ivaretakelse av miljø, fiskevelferd og -helse. En slik utvikling krever imidlertid både kompetanse, kapital og tillatelse for å teste teknologien i praksis. Havbruksutvalget har foreslått en ordning med miljøfleksibilitet i stedet for miljøteknologitillatelser. Vi er positive til forslaget om miljøfleksibilitet, men ser ikke hvorfor den ene ordningen skal utelukke den andre.
Er det noe vi har sett de siste ti årene, så er det at regelarbeidet på miljøteknologisiden tar tid. Samtidig skorter det ikke på innovative løsninger og engasjerte aktører som klør etter å realisere sine ideer.
Før Stoltenberg II-regjeringen var ferdig i 2013, ble grønne tillatelser lansert som et tiltak for teknologiutprøving med tildelingskriterier knyttet til i hvilken grad teknologien skulle ha effekt på mengde lus eller rømmingssikkerhet. Det har nå gått ti år siden ordningen ble lansert, og Havbruksutvalget har foreslått at særvilkår i kommersielle tillatelser blir opphevet.
Siktemålet med de grønne tillatelsene var å teste teknologi og produksjonsmetoder som verken var på forskningsstadiet eller i kommersiell bruk. Flere av løsningene har for lengst blitt alminnelige i kommersiell skala, og flere aktører driver i dag på en suboptimal måte fordi driften må skje i henhold til spesifikke vilkår som både tiden og utviklingen har løpt fra. Havbruksutvalgets forslag om å fjerne slike særvilkår er derfor både riktig og klokt, og vil bidra til å fremme videre utvikling i næringa.
Deretter kom ordningen med utviklingstillatelser i 2015. Åtte år etter lanseringen er det fortsatt uavklarte klagesaker. Til tross for at ordningen har vært tid- og ressurskrevende for både næringen og forvaltningen, var ordningen en suksess i den forstand at den ga mulighet til utvikling og utprøving av teknologi som ellers ikke ville blitt testet ut.
Noe av det siste den borgerlige regjeringen lanserte før den gikk av høsten 2021, var en miljøteknologiordning. Denne ble sendt på høring, og det ble gitt 48 høringsuttalelser innen fristen. Deretter ble saken liggende i over et år hos Nærings- og fiskeridepartementet. Etter flere meldinger fra politisk ledelse om at ordningen snart var klar, fikk Havbruksutvalget et utvidet mandat i april 2023. Utvalget skulle blant annet vurdere en ordning med miljøteknologitillatelser med definert volum. Den rødgrønne regjeringen valgte å legge ordningen på is i påvente av Havbruksutvalgets utredning.
Da Stortinget våren 2023 fattet vedtak om å innføre grunnrente, ble det samtidig fattet et vedtak der Stortinget ber regjeringen legge frem forslag om en miljøteknologiordning i løpet av 2023. I Prop. 1 S (2023-2024) klargjorde regjeringen at den vil følge opp Stortingets vedtak når utredningen var levert og komme tilbake til Stortinget på passende tidspunkt. Nå er utredning levert, og det er omtrent halvannen måned igjen av 2023, så det begynner å haste om regjeringen skal svaret på Stortingets bestilling innen fristen Stortinget har satt.
Havbruksutvalgets forslag
Havbruksutvalget mener at utvikling av ny teknologi bør skje uten tildeling av særtillatelser, og har i stedet foreslått at det etableres en miljøfleksibilitetsordning. Etter forslaget blir det altså ikke mulig å få tildelt særskilte tillatelser for å utvikle miljøteknologi. Motivet synes å være at staten heller bør tildele tillatelser gjennom auksjon og på den måten få midler inn i statskassen.
Miljøfleksibilitets ordningen innebærer at aktørene kan ta i bruk en høyere MTB-grense på selskapets tillatelser så lenge kvalifiserende miljøteknologi er i bruk. Utvalget viser i den forbindelse til teknologi som sikrer produksjon med null- og lavutslipp.
Aktørene trenger ikke erverve nye tillatelser, og miljøteknologien trenger bare å brukes når selskapet selv ønsker å ta i bruk en høyere MTB-grense. Dette i motsetning til eksempelvis grønne tillatelser, som til enhver tid må drives på en grønn måte.
Fleksibilitet for dagens aktører
Den foreslåtte miljøfleksibilitetsordningen kan være svært viktig for å sikre gode og bærekraftige driftsbetingelser for dagens aktører, uten at dette går på bekostning av miljøet. Mulighet for økt produksjon er også viktig av hensyn til behovet for matforsyning.
Videre vil miljøfleksibilitetsordningen kunne være en viktig katalysator for at teknologi som er utviklet og testet tas i bruk. Ny miljøteknologi innebærer ofte en for stor risiko og kostnad til å kunne tas i bruk på mange lokaliteter samtidig. Miljøfleksibilitet bidrar da til at denne kan tas i bruk på enkeltlokaliteter. Da trenger ikke næringen å investere i utstyr til mange lokaliteter på en gang for å utnytte tilgjengelig MTB. Når miljøteknologien ikke er i bruk, vil den alminnelige MTB-grensen gjelde.
En annen utfordring i dag er at det er produksjonsbegrensninger på nytt utstyr. Det er derfor ikke mulig å ta i bruk ny teknologi i stor skala på mange lokaliteter samtidig. Miljøfleksibiliteten vil da ha stor betydning.
Miljøfleksibilitetsordning som eneste ordning for å stimulere til utvikling av miljøteknologi vil i praksis stenge ute nye aktører med ny teknologi dersom de må konkurrere om tillatelser i budrunde der konkurrentene kan bruke konvensjonell teknologi som er langt rimeligere i innkjøp.
Hva så med utvikling av ny teknologi?
Spørsmålet er om en miljøfleksibilitetsordning vil være det beste virkemiddelet for utvikling av ny teknologi. Vi tror ikke det. Sammenlignet med en ordning for miljøteknologitillatelser, vil en fleksibilitetsordning innebære at det blir vanskeligere å etablere seg for nye teknologileverandører som ikke har egne produksjonstillatelser.
Uten egen tillatelse til å prøve ut teknologien med levende fisk, vil det bli krevende å realisere de beste og mest innovative teknologiske løsningene. Teknologiselskapene vil ikke kunne investere i alminnelig MTB gjennom budrunder. Tilgjengelig MTB er også en viktig faktor for å redusere den økonomiske risikoen forbundet med teknologiutvikling. I en fleksibilitetsordning er utviklere i stor grad prisgitt å ha en oppdretter med på laget. Vi frykter derfor at en miljøfleksibilitetsordning, uten egne særtillatelser, vil medføre at en rekke ideer og prosjekter aldri vil se dagens lys.
Ja takk, begge deler
I kombinasjon med miljøteknologitillatelser derimot, vil en miljøfleksibilitetsordning kunne bidra til at enda flere aktører ser det som overkommelig å ta ny og ferdig utviklet teknologi i bruk på en eller flere lokaliteter, samtidig som det utvikles ny teknologi.
Om teknologileverandører eller havbruksaktørene stiller med kompetanse og kapital, bør det være mulig for det offentlige å legge til rette for uttesting og risikoavlastning gjennom egne tillatelser.
Miljøfleksibilitet er et viktig tiltak for dagens havbruksnæring og for miljøet. For at teknologiutviklingen ikke skal stagnere, bør imidlertid en miljøfleksibilitetsordning suppleres med en miljøteknologiordning som gjør det mulig å utvikle ny teknologi og få testet den i kommersiell skala. En slik kombinasjon vil kunne være et sentralt bidrag til å løse utfordringene næringa står overfor i dag.
