Havbruksnæringens historie er preget av prøving og feiling i raskt tempo. Denne tilnærmingen har gitt oss mange gode løsninger, men for videre utvikling av næringen vil også andre metoder for produktutvikling ha stor verdi.
Forskning og objektiv uttesting er helt avgjørende for å lykkes, både for å ta ned risiko og for å sikre at lærdom blir til kunnskap vi kan dra nytte av i fremtiden.
Omfattende innsats må utnyttes
Å knytte forskningsaktiviteter enda tettere til utviklingsprosjekter, kan bidra til at de omfattende investeringene innen havbruksteknologi gir større avkastning i det lange løp. Gjennom slik følgeforskning kan vi bedre forstå hvorfor ulike tilnærminger og teknologier fungerer eller ikke. Avgjørende her er objektiv uttesting, enten under kontrollerte laboratorieforhold eller i fullskala testanlegg. Vi må jobbe sammen for å bygge viten underveis og lære av historien. Har vi for eksempel fått nok kunnskap ut av den enorme satsingen på utviklingskonsesjoner?
At vi lærer fra foregående satsinger og andre næringer kan styrke innretningen av den fremtidige ordningen for miljøfleksibilitet så vel som satsingen på havbruk til havs. Stortingsmeldingen om havbruk som er lovet våren 2025 må også beskrive hvordan forskning og innovasjon skal bidra til gode løsninger og en kunnskapsbasert forvaltning fremover.
Les også: Omdømmekollaps krever kostbar innovasjon i forretningsmodeller
Det er helt avgjørende at vi ikke bare snakker om hvilke løsninger som bør utvikles, men også hvem som skal bidra og hvordan utviklingen skal skje, slik at vi oppnår de beste resultatene for bransjen som helhet og fullt ut utnytter de omfattende investeringene som gjøres.
Alt må ikke «forskes ferdig»
Havbruksnæringen står midt i en tid hvor betydelige investeringer og innsats legges i utvikling av nye teknologiske løsninger for produksjon av laks. Teknologiutviklingen skjer raskt, men vi har ennå en vei å gå før mange av løsningene som er foreslått kan kalles hyllevare. All utvikling er forbundet med risiko, og vi har dessverre sett tilfeller av både høy dødelighet, rømming og havari. Nye produksjonssystem vil også endre arbeidsforholdene til alle de menneskene som skal betjene kompleks maritim teknologi tett på elementene.
Å påpeke risiko betyr imidlertid ikke at jeg mener at alt må «forskes ferdig» før vi gjør endringer. Jeg deler iveren næringen har etter å få på plass insentiver og nye rammebetingelser for teknologiutvikling, og jeg deltok selv i Havbruksutvalget som anbefalte en miljøfleksibilitetsordning. Men utvalget pekte også på betydningen av å redusere risiko og å bygge kompetanse for å lykkes i den videre utviklingen av næringen.
Forskning + innovasjon = sant!
Selv om det legges til rette for sunn konkurranse mellom både fiskeoppdrettere og utstyrsleverandører, er det i alles interesse at vi unngår dyrekjøpte erfaringer i teknologiutviklingsprosjektene. Tidligere utviklingskonsesjoner hadde dessverre uklare krav til følgeforskning, noe jeg mener må bli langt tydeligere definert i fremtidige ordninger som miljøfleksibilitet. Følgeforskning støtter ikke bare det enkelte utviklingsprosjekt med dokumentasjon og innsikt, men gir nødvendig erfaringsdeling på tvers av bedrifter og støtter en kunnskapsbasert forvaltning.
Havbruksnæringen er vant til rask innovasjon, og jeg hører ofte at forskning går for sakte, at det blir mer «etterforskning». Men all forskning må ikke ta mange år. SINTEF og andre forskningsinstitusjoner er ivrige etter å anvende kunnskap og metoder. Det koster litt, men gjort rett, reduserer det både risiko og kostnader fordi både leverandører og fiskeoppdrettere kan være tryggere på teknologien de tar i bruk. Det vi ser, med eksempler fra petroleums- og maritim næring, er at ulike former for leverandørutviklingsprogram, hvor sluttkunde bidrar med å bære deler av utviklingskostnadene kan være en god oppskrift.
Forskning dreier seg ikke bare om å utvikle kunnskap, men også om at kunnskap kan anvendes som utviklingsmetodikk til nytte for alle. Hvordan kan vi for eksempel dokumentere fysikken og de komplekse strøm- og miljøforholdene i et lukket anlegg? Hvordan kartlegger vi det unike mikrobiologiske miljøet i ulike anlegg effektivt? Og hvordan dokumenterer vi fiskevelferd og -adferd i et nedsenket anlegg? Vår satsing i SINTEF på utvikling av metodikk for fullskalaforsøk, med bruk av avansert sensorikk, standardisering av data, ROV-bruk og digitale tvillinger, samt modelltester er eksempler på hva jeg mener vil være viktig for å møte fremtidens behov for objektiv uttesting.
Noe må likevel ta tid
Vi må investere langsiktig i fremtidens kunnskap og fagmiljøer. Vi bygger en solid grunnmur for fremtiden når vi satser på å bygge etterprøvbar kunnskap dokumentert i vitenskapelige artikler eller utvikler matematiske modeller og programvare som kan benyttes i design av fremtidens løsninger. Og så må vi så i dag, for å høste i fremtiden. Dette krever langsiktige planer og forutsigbarhet, som jeg håper stortingsmeldingen svarer på.
Langsom forskning og raske innovasjoner er ikke motsetninger, men utfyller hverandre. Selv om forskningens verden og de ulike innovasjonsstøtteordningene kan virke fremmed for mange, trenger vi at flere engasjerer seg i den. For å ta havbruksnæringen fremover, hviler det et ansvar på både forskere, industri og myndigheter for å få til det nødvendige samspillet.