Hun er politisk analytiker og har bodd i Beijing i 15 år. Philippa Jones er administrerende direktør i China Policy og deltar ved AquaVision for å berette om den blå revolusjonens kår i Kina.
– For å forstå Kinas oppdrett og fiskeri, som andre næringer, må en forstå Kinas tankesett og kultur, innleder hun.
Hun tegner et bilde av en stormakt som er fremtidsrettet. – Kinas administrasjon er mer online enn mange andre byråkratier.
Sjømatstormakt
Det heter at folk flest bor i Kina. Fisk flest blir også oppdrettet der. Kina produserte i 2012 formidable 43,1 millioner tonn sjømat i sin oppdrettsnæring. I tillegg kommer en fangst på 15,9 millioner tonn fra landets fiskerier.
Landets milliardbefolkning har en glupsk apetitt etter mat.
– Kina vil source mer fisk fra sine naboland – og har de finansielle ressurser til å investere der. Vi forventer mer handel og mer samarbeid med Afrika, sier Jones.
Politiske paradokser
Samtidig peker hun Kinas politiske paradokser: – Idet den rurale befolkningen flytter inn til byene, må de tilrettelegge for infrastruktur og nye behover. Det er krevende for en ettpartistat. De har en politikk rettet mot likevekt, men er i en fase med sterk vekst. They’ve got a lot on their plate, sier hun.
– Som Beijing sier, det er lettere å ta til orde for endringer enn faktisk å implementere dem.
Fremtidig matforsyning er en stigende utfordring.
– Kina har allerede sagt at 20 prosent av deres jordbruksareal ikke lengre er brukelig. Dette er som å snu Titanic. Det er vanskelig.
Rikets sikkerhet
Matvareforsyning og matvaresikkerhet er nært beslektede tema.
– Dette er svært høyt oppe på agendaen for landets ledere, sier hun, og peker på at dette er et spørsmål om rikets sikkerhet.
– De trenger basisproteiner og de trenger mer korn.
Kinesiske forbrukere søker bedre tjenester, bedre miljø, sikker mat og verdi.
– De rike konsumentene bor alle langs kysten. De er moderne. De har alle smarttelefoner. Det er et enkelt marked å innta.
