Skjæran og Vedum satser på småoppdrettere, men det var storaktører som slukte rest-MTB

Storeslem for storkapitalen.

Mandag morgen ble resultatene klare for forrige ukes restauksjon av usolgt MTB-kapasitet. Halvannen milliard kroner fikk staten for totalt 8.243 tonn MTB-kapasitet, eller grovt sett 143,8 millioner kroner per konsesjon.

Men hvem kjøpte i auksjonen?

Tallenes tale er krystallklar. 98,8 prosent av volumet ble solgt til de tre store Cermaq, SalMar og Mowi (inkludert Nova Sea som er deleid av Mowi). Kun 1,2 prosent av volumene gikk til småaktører som er skjermet av bunnfradrag. 62 prosent av volumet gikk til et selskap med 100 prosent utenlandsk eierskap, som er fritatt for formueskatt.

Flagger ut
Det sistnevnte understreker det faktum at utenlandsk kapital favoriseres for eierskap i norsk industri. Det er da også er en viktig årsak til det siste årets milliardærflukt til Sveits. Norsk eierskap er uglesett av regjeringen og LO. Norsk eierskap er på vikende front.

Og når norske kapitaleiere flagger ut, legger det samtidig til rette for at utenlandsk kapital rykker inn.

Den mye omtalte og konkurransevridende grunnrenteskatten, som gjennom bunnfradrag favoriserer småoppdretterne, skal gi «lys i husan». Men de store pengesekkene, evnen og viljen til å investere, er det ikke småoppdrettere med et par-tre konsesjoner som har. De vegrer seg for å ta en risiko som kan være svært høy for en sped balanse.

Nei, det er de største og best finansierte oppdretterne som har kjøpt seg vekst.  Ja, både Gustav Witzøe (SalMar) og John Fredriksen (Mowi), begge utpekt som regjeringens personifiserte huggestabber, spytter inn kapital i oppdrettsvekst.

Pass
Mens Witzøe fortsatt holder stand på sitt kjære Frøya, har Fredriksen for lengst flyttet fra landet. Han har til og med vekslet inn sitt røde norske pass i et kypriotisk pass, og det gjorde han allerede for 17 år siden.

Skipsrederen John Fredriksen vet at kapitalen er mobil.

Som alle redere søker han å maksimere avkastningen og redusere skattebelastningen for sine selskaper – og seg selv som eier. Som Gustav Witzøe gjentatte ganger har påpekt, så har heller ikke han pengene sine i madrassen. De er stort sett investert i selskapene han eier. Og ved lav eller ingen personlig beskatning (formueskatt og utbytteskatt) ivartar han også selskapens interesser og investeringsevne.

Og da er det ikke et tema for Fredriksen å bo i Norge.