Målsettingen for innføring av grunnrenteskatt på havbruk er den eksklusive retten som gis konsesjonshaveren til å utnytte en del av sjøallmenningen. Målsettingen er også at vertskommunene skal tilgodeses i større grad for bruken av kommunens sjøområder, for å stimulere til videre tilrettelegging og vekst av denne fremtidsrettede distriktsnæringen.
Frøya og Hitra er en av de største regionene for havbruk i Norge. De to Senterpartilagene i øyregionen er sterkt bekymret for skatteforslaget regjeringen lanserte den 28.september. Forslaget som foreligger vil ramme arbeidsplasser, særlig innen videreforedling og i leverandørbedrifter, langs hele kysten.
Forslaget er lagt ut på høring, og vi vil bidra i den høringa sammen med fylkeslaget og lokallag fra flere kystkommuner i Trøndelag. Vi har tillit til at regjeringa vil ta innspillene på alvor og komme fram til ei innretning i samarbeid med sjømatorganisasjonene og tillitsvalgte i et trepartssamarbeid, som har vært vanlig ved store skatteomlegginger i Norge.
Det er imidlertid enkelte ting som ikke kan vente til regjeringa har behandlet høringsuttalelsene og kommer med endelig forslag til innretning av skatten.
Det ene er at regjeringa må utsette innføringen av grunnrentebeskatningen til 01.01.24. Dette for å sikre rett til medvirkning ved innføring og vesentlig omlegging av beskatningen av havbruksnæringa.
Det andre er at normprisforslaget må endres til faktisk oppnådd salgspris. Dette vil øke forutsigbarheten til næringa ved inngåelse av både kortsiktige og langsiktige avtaler på hel og bearbeidet produkt.
Slik forutsigbarhet er særdeles viktig for å kunne videreutvikle nye, og beholde eksisterende arbeidsplasser. Den nødvendige landbaserte delen av produksjonen omgjør laks og ørret til et høykvalitets næringsmiddelprodukt. Det er svært viktig å opprettholde høyest mulig foredlingsgrad i kystdistriktene i Norge.
Dette må besluttes snarest mulig for at næringa skal få forutsigbarhet nok til å inngå salgskontrakter for 2023, slik at unødige permitteringer unngås. Flere tusen arbeidsplasser står i fare på grunn av den usikkerheten næringa nå opplever.
For å sikre kontantstrømprinsippet ved en nøytral grunnrenteskatt må det forutsettes at investeringer i alle produksjonsledd, fra klekkeri, settefiskanlegg, slakteri og til videreforedling får fradragsrett på lik linje med sluttforingsdelen i merdene.
Det er helt åpenbart at i en biologisk produksjon, må fiskens naturlige biologi opprettholdes. Den må ales opp fra rogn til slakteklart produkt, for deretter å videreforedles til et salgsklart produkt. Det er derfor naturlig at investeringer i alle nødvendige ledd i produksjonen blir fradragsberettiget på lik linje med anlegg i sjø som beskrevet i forslaget fra regjeringa.
Bunnfradraget må økes for å treffe provenyet bedre. Et bunnfradrag på 15 000 tonn vil sikre at de små og mellomstore oppdrettsselskapene skjermes slik intensjonen fra regjeringa er.
50 prosent av grunnrenteskatten må tilfalle vertskommunene for å stimulere kommunene til å tilrettelegge for videre vekst i næringa, og støtte opp om utvikling av leverandørindustri og lokalsamfunn som konsekvens av dette. Dersom regjeringens forslag til grunnrentebeskatning legges til grunn vi hele kommunesektoren bli tilgodesett. Dette medfører en tapping av verdiene i distriktene. Vinnerne blir da de mest folkerike kommunene, som ikke har oppdrett i sine områder.
Produksjonsavgifta og naturressursskatten må gå uavkortet til vertskommunene. For å håndtere vekst og utvikling trenger kommunene de ekstra inntektene dette gir for å dimensjonere kommunal infrastruktur. Det må tilrettelegges for nye næringsarealer på land og i sjø gjennom fremtidsrettet arealplanlegging. I tillegg kommer økte behov innen kommunens kjerneoppgaver som gode oppvekstvilkår i barnehage, SFO og skole. De kommunale helserelaterte oppgavene må også styrkes for å kunne håndtere vekst i befolkninga, som følge av vekst i havbruksnæringa.
Havbruksfondet og innretningen for kjøp av nye tillatelser og MTB- økning etter det etablerte trafikklyssystemet må opprettholdes minst på dagens nivå, og forutsette en årlig vekst av næringa på 6-8 prosent for å kunne nå målet om en 5-dobling av volumet innen 2050. Dette er en etablert ordning som fungerer etter intensjonene i dag. Ordningen gir betydelige statlige, fylkeskommunale og kommunale inntekter, og legitimerer på en god måte næringens behov for tilgang til økt MTB og nye områder innen vertskommunene sjøarealer.
Den totale skattebelastningen som påføres næringa må vektlegges i betydelig grad. Den samlede effekten av alle endringene, sammen med endringen i regelverket for formuesskatten som ble fremmet av Solberg-regjeringen, er ei utfordring særlig for de små og mellomstore selskapene.
Det må legges til rette for at havbruksnæringa kan fortsette å utvikle seg på en bærekraftig og fremtidsrettet måte. Norge er ledende innen lakseproduksjon, innovasjon og grønn teknologi, og havbruk er i dag vår nest største eksportnæring. Norge må ikke settes tilbake i den viktige rollen som produsent av bærekraftig mat globalt ved å gi havbruksnæringa uforutsigbare rammebetingelser. Dette rammer ikke de få rike bedriftseierne, men vanlige folk i produksjon- og leverandørindustrien. Dette rammer dermed sårt tiltrengte distriktsarbeidsplasser. Det har ikke vi som samfunn råd til.
