Maneter – har de gått under radaren?

I høst har vi hatt flere hendelser i norsk oppdrettsnæring med skade på gjeller og hudoverflate, hvor vi i diagnostikken sterkt mistenker ulike maneter som årsak.

På lokaliteter med systematisk overvåkning av gjellehelsen har vi sett flere tilfeller med raskt innsettende sykdom som ikke kan tilskrives «de vanlige» gjelleagensene. Dessverre har vi ingen verktøy som spesifikt kan påvise sammenhengen mellom vevsskader og maneter, slik at vurderingene baserer seg på generelle og ofte uspesifikke histopatologiske forandringer, samt eventuelt observasjoner av maneter på lokalitetene. Videre varierer mengde og type toksiner mellom ulike typer maneter, samt at samme manet kan ha flere ulike typer toksiner som kan gi ulike vevsreaksjoner. Årvåkenhet mot maneter ute på lokalitetene og videreformidling av observasjoner er derfor særdeles viktig for å gi en best mulig vurdering av årsaksforholdet.

Maneter er planktondyr, eller større flercellede organismer, som fraktes rundt med havstrømmene. De senere årene har næringen hatt flere saker med assosiert dødelighet hvor man mistenker kolonimaneter som Muggiaea altantica og perlesnormanet (Apolemia uvaria). Manetskader på fisk forårsakes i stor grad av nesleceller på tentaklene som skytes ut ved kontakt og tilfører toksiner som kan skade fiskens gjellevev og hudoverflater. Dette er det samme som skjer når vi mennesker brenner oss på nesler. Foruten nesleceller kan også store mengder maneter langs notveggen redusere vannutskifting og gi hypoksiske forhold (oksygenmangel) for fisken i et oppdrettsmiljø.

De store makromanetene som rød brennmanet (Cyanea capillata) eller glassmanet (Aurelia aurita) kan i spesielle situasjoner medføre betydelige skader på fisken. Likevel vurderes koloni- eller ribbemaneter som den største utfordringen da disse lettere kan komme seg gjennom notveggen og i direkte kontakt med fisken.

Da maneter særlig gir utfordringer i perioder med stabile og økende vanntemperaturer vil interaksjoner med andre agens, særlig på gjeller (Paramoeba perurans, cand. Branchiomonas cysticola med flere) komplisere det kliniske og patologiske bildet. Dette medfører at skader trolig kommer i skyggen av mer fremtredende patologi, eller at det er vanskelig å fastslå kausalt agens.

Ulike fiskehelsetjenester og oppdrettere har rapportert at fisk i merd utsatt for manetskader kan ha svekket allmenntilstand, økt respirasjonsfrekvens, nedsatt appetitt og sturer. Foruten ytre skader på fisken er det viktig å huske at toksinene fra neslecellene også påvirker fiskens indre, og det er ikke uvanlig å påvise for eksempel celledød i lever hos fisk med mistanke om manetskader. Et annet gjentagende mønster er økende dødelighet blant fisk i enkelte merder, mens fisk i andre merder på lokaliteten klarer seg bra. Da maneter er pelagiske vil distribusjonen av disse påvirkes av lokale faktorer (tidevann, oseanografi, vanndynamikk og så videre) noe som kan forklare hvorfor enkelte merder på samme anlegg kan rammes hardere enn andre.

I havområdene rundt Storbritannia har det vært rettet søkelys på maneters betydning for fiskehelse og velferd de siste tiårene Lærdommen er at oppdretter bør vise særlig varsomhet med operasjoner som notvask eller håndteringshendelser som innebærer trenging under perioder med høy tilstedeværelse av maneter langs notveggen (se bildet), samt ved forekomst av mikroskopiske maneter i vannmassene. Det er også avgjørende å hindre at materiale fra maneter havner i behandlingsvann. Holde tilbake eller utsette fôring, bruk av motorkraft på arbeidsbåter og «upweling» systemer med trykkluft er andre foreslåtte tiltak når det er mye maneter på lokalitetene. På generell basis kan vi si at større grad av overvåking og årvåkenhet i Norge vil kunne hjelpe oppdrettere å treffe de riktige tiltakene til rett tidspunkt også her.