Norge har det strengeste regimet i verden i kampen mot lakselus. Vil andre land følge etter?

Forskere ved Fridtjof Nansens Institutt (FNI) ser store forskjeller i regulering av oppdrettsnæringen i land som har villaks.

Det finnes ikke et helhetlig vitenskapelig grunnlag som kan stadfeste omfanget av lakselusas påvirkning på bestander av villaks. Men i Norge er næring og forvaltning enige om at lakselus i oppdrettsanlegg kan påvirke villaksens dødelighet.

Derfor har Norge verdens strengeste regler for antall lus per fisk i oppdrettsanleggene.

I den sårbare perioden da den unge villaksen, smolten, svømmer fra norske elver og ut i Atlanterhavet, skal det ikke være mer enn gjennomsnittlig 0,2 hunnlus per fisk i norske oppdrettsmerder.

Dette taket er imidlertid ikke satt ut fra noen vitenskapelig sikkerhet om effekter av ulike grenseverdier på villaks, men også ut fra pragmatiske hensyn og et føre var-prinsipp. Vi vet at villaksen påvirkes, men ikke omfanget av påvirkningen, og derfor har vi en streng begrensning.

Strengere internasjonale regler
Det finnes ett regime som er strengere enn det norske, nemlig det internasjonale sertifiseringsprogrammet for ansvarlig havbruk The Aquaculture Stewardship Council (ASC).

Oppdrettere kan kvalifisere seg til å få bruke ASC-merket. Det viser forbrukerne at laksen kommer fra oppdrettsanlegg som har minimert påvirkningen på miljøet.

– ASC ønsker å være gullstandarden for miljømessig ansvarlig lakseoppdrett i verden, forklarer Irja Vormedal, seniorforsker ved FNI, i en pressemelding.

Sammen med forskerkollega Mari Lie Larsen har hun i en stor undersøkelse sammenlignet en bestemt indikator som ASC bruker. Den handler om gjennomsnittlig antall lakselus per fisk i oppdrettsanlegget – på tvers av land som både har akvakultur og villaksbestander.

Et krav som ikke lar seg gjennomføre
– For å innfri ASCs krav, kan det i den sensitive perioden ikke være mer enn 0,1 lus per fisk i merdene. Dette kravet er svært strengt, og ASC vurderer nå å gå bort fra kravet.

Forskerne har gjort undersøkelsen i forbindelse med revisjonen av denne sertifiseringsordningen.

– Det er få oppdrettere i verden som per i dag klarer å overholde kravet om 0,1 hunnlus per oppdrettsfisk. Mange søker om dispensasjon på dette punktet fordi det er så vanskelig å innfri, sier Vormedal.

Forskerne har sammenlignet lakselus-reguleringene i en rekke oppdrettsland som har villaks.

– Vi har evaluert hvordan landene regulerer og håndterer lakselus. Vi fant at Norge har det absolutt strengeste regimet blant disse landene, sier hun.

Norskekysten har i tretten regioner som myndighetene kaller produksjonsområder.

I tillegg til den strengeste grenseverdien for antall lus per fisk, har vi et trafikklyssystem. Fargene grønt, gult og rødt regulerer den totale mengden fisk i et produksjonsområde. Systemet har anslag for villfiskdødelighet som følge av lakselus fra oppdrettsanlegg.

Oppdrettere som får rødt lys i trafikklyssystemet, må redusere produksjonskapasiteten med seks prosent.

Natur vs næring
Det var WWF Verdens naturfond og IDH (Dutch Sustainable Trade Initative) som satte fart på forhandlinger rundt private reguleringer av oppdrett gjennom ASC-standarden. Men hva klarer oppdrettsnæringen å gjennomføre? Er det mulig å sikre naturen og i særdeleshet villaksens levekår?

Vormedal forklarer at det er vanskelig å måle de mange ulike faktorer som påvirker fiskens helse.

– Overlevelsesgraden til atlantisk laks er mindre enn ti prosent, og mesteparten av villaks dør til havs av ulike årsaker. Å måle hvor stor del av denne dødeligheten som skyldes påvirkning fra lakselus er ikke lett. For eksempel fører klimaendringene til varmere vann – noe som også kan påvirke villaksens overlevelse, forklarer hun.

Enighet og kontrovers
– Vi finner at det er ganske stor forskjell mellom hvor og hvordan landene setter grenseverdiene, sier Vormedal.

I noen land er det stor kontrovers rundt om lakselusa har en negativ påvirkning på villaksen.

– I Norge forutsetter myndighetene at villaksbestandene trues som følge av lakselus-smitte. Men i noen land er det virkelig steile fronter – selv mellom ulike myndighetsorganer. Både i Canada og Irland mener myndighetene at det ikke er vitenskapelig påvist at lakselus-smitte påvirker villaksbestandene negativt, og dermed regulerer de heller ikke dette særlig strengt.

Internasjonalt er det fortsatt vitenskapelig usikkerhet og uenighet knyttet til graden av påvirkning fra lakselus på bestandsnivå, men laboratorieforsøk viser at lakselus har en negativ påvirkning på enkeltindivider.

– Det som er sikkert, er at fisken blir negativt påvirka av lakselus. Lusa påfører fisken skader som gjør at den kan bli mer mottakelig for andre infeksjoner, stressnivået kan øke og svømmeferdigheter kan reduseres. Men vi må også veie fordeler og ulemper av at oppdrettsfisk må renses for ofte for lus mens den lever. Disse renseprosessene er svært ubehagelige for oppdrettslaksen, og vi må finne ut hvordan vi skal balansere ulempene, sier hun.

Canada: Veldig steile fronter
I Canada har de andre laksearter enn det vi har i Norge. Myndighetsorganet Fisheries and Oceans Canada (DFO) har ansvar for å regulere fiske i landet. De mener at fordi de det er snakk om en annen laks, kan de ikke sammenlignes.

– Forskere i DFO mener hardnakket at lakselus ikke kan forklare nedgangen i villaksbestandene, sier Vormedal.

– De mener at de med dagens reguleringer er nok føre var med en grense på tre bevegelige lus per oppdrettsfisk. På den andre siden står rasende villaksforkjempere og forskere som mener at dagens reguleringssystem er en vits.

Irland: Ingen enighet
Heller ikke i Irland er det vitenskapelig enighet.

– Marine institute (MI) som overvåker og regulerer marint liv i Irland er solid bemannet med forskere. Disse mener også at det ikke fins bevis for at lakselusa påvirker villaksens dødelighet.

På den andre siden står Inland Fisheries Ireland, som ligger under et annet departement og er mer opptatt av naturvern og miljøhensyn.

– De er ansvarlig for villaksen og mener forskere knyttet til MI tar feil. Men myndighetene regulerer ut fra MIs konklusjoner. I Irland ligger grensen for lus per oppdrettsfisk på 0,5. Myndighetene mener at dette er strengt nok, og at man på denne måten tar nok hensyn til villaks.

Vormedal sier det er lettere for oss å sammenligne norske forhold med Irland ettersom vi har den samme sorten villaks. Irland har en langt mindre oppdrettsnæring enn vi har i Norge. Det er vanskelig å få tillatelse til å bygge nye oppdrettsanlegg der.

– Det norskbaserte, multinasjonale selskapet MOWI fikk nylig et nytt, økologisk oppdrettsanlegg i Irland. Det tok 10 år å få godkjent tillatelsen etter de først søkte. Det var den første nye oppdrettstillatelsen på 17 år.

Skottland: Ingen reguleringer
Fram til nå har ikke Skottland hatt noen reguleringer knyttet til bevaring av villaksbestanden. De har regulert lakselus, men ikke ut fra et behov for å beskytte villaksen. De har heller holdt lakselusnivåene nede grunnet oppdrettslaksens helse. The Fish Health Inspectorate (FHI) har ansvar for inspeksjoner. Her handler det altså om fiskehelse, ikke miljøhensyn.

– Reglene har også vært temmelig slappe, sier Vormedal.

Hun viser til at grensen for antall lus per fisk var på hele 2,0. Dette er en såkalt triggergrense. Bikker oppdretteren denne grensen, kommer et myndighetsorgan på banen og begynner å vurdere om man skal sette inn tiltak.

Hun peker også på at Skottland ikke har innført noen «sensitiv periode» i tiden da villsmolten svømmer ut i havet.

I Skottland er det fortsatt stor politisk debatt rundt havbruk. Vormedal sier at alle miljøbevegelsene er på hugget, det har vært store parlamentariske debatter, og myndighetene kommet med nye anbefalinger.

Skottland ser mot Norge
– Det ser ut til at Skottland i sin nye politikk vil lene seg veldig på hva vi har gjort i Norge, sier hun.

De skal reformere hele systemet, og det kan se ut som om også Skottland går mot å lage et slags trafikklyssystem. Der skal de vurdere totaliteten av smittetrykket fra lus i hele områder og regulere den totale mengden oppdrettsfisk basert på dødelighetsrisikoen for villaks.

– Det er en større grad av vitenskapelig konsensus i Skottland enn i Irland og Canada, som i Norge. De lener seg også veldig på norsk forskning, da de har lite egen forskning.

Færøyene: Bransjen krever regulering
Færøyene er noe for seg selv. De har ingen lakseelver, bare migrert villaks fra andre land som beiter rundt øyene. Imidlertid har Færøyene en del havørret i elvene sine, og nå har myndighetene begynt å undersøke om ørreten trenger beskyttelse.

På grunn av strømmer i havet rundt øyene sprer lakselusa seg lett mellom oppdrettsanlegg. Oppdretterne mener det er viktig og lønnsomt å holde nivået av lakselus nede.

Færøyene har nå innført fast grense på maksimalt 0,5 lus per oppdrettsfisk, og har gått fra ikke å ha noen føringer for sensitiv periode, til å ha det.

– Det interessante på Færøyene er at kravet om reguleringer kommer fra oppdrettsnæringa. Og innføringen av en sensitiv periode var et resultat av at mange i næringen har forpliktet seg til ASC-standarden, forklarer Vormedal. For at de skulle innfri kravet om 0,1 lus, var bransjen avhengig av at myndighetene innførte en sensitiv periode.

– Det gjenstår å se i hvilken grad det færøyske tankesettet, at det er økonomisk lønnsomt å holde lusenivåene svært lave, påvirker andre oppdrettere. Det blir spennende å følge med på, sier Vormedal.

Denne saken var først publisert på Forskning.no.

Referanse: Irja Vormedal og Mari Lie Larsen: Regulatory Processes for Setting Sensitive-Period Sea-lice Thresholds. An Evaluation. Report, The Fridtjof Nansen Institute (FNI), 2021.