Tidligere Ocean Quality-direktør Arne Aarhus kan se tilbake på en usedvanlig fargerik karriere.
– Vi har valgt å ta et friår i år, og har reist mye, sier Aarhus.
iLaks møter ham i Godvik, like utenfor Bergen. Herfra kan han kikke bort til byggefeltet på Hjelteryggen, hvor han fra egen bolig har drevet eksport i forbløffende stor skala det siste året.
Aarhus eksporterte fisk for nesten 300 millioner kroner, og satt igjen med et driftsresultat på over 20 millioner kroner. Han har til salt i grøten.
Samtidig bedyrer han at penger ikke er en driver for ham. Han kjører Skoda og familien bor i et hus kjøpt for to millioner kroner.
Det er andre ting som trigger ham.
Ekstremsport
– Jeg var profesjonell basehopper i to år, og hadde eget tv-program på Island, totalt over 50 episoder, forteller han. – Jeg har hoppet fra det skeive tårn i Pisa, London Eye, Eiffeltårnet, KL Tower, Stratosphare i Las Vegas, Golden gate, Colloseum – og flere andre kjente landemerker rundt om i verden. Vi solgte reportasjer til Vi menn, Fox, Discovery og ITV. Dro jorden rundt.
Foruten basehopping og fallskjermhopping, drev han med fjell- og isklatring, dykking og paragliding.
– Alt som var gøy. Jeg var blant de fremste i verden på basehopping. Det var ikke så mange som drev med basehopping da jeg startet opp. I Norge var vi kanskje ti stykker.
Unge bølgen
Han er utdannet fiskerikandidat, på slutten av 90-tallet. Han og hans nåværende kone, Ingelill, møttes i studietiden i Tromsø. Hun er også fallskjermhopper.
Etter et par år med action og fallskjerm-turer, ville Aarhus begynne å jobbe.
– Jeg bestemte meg for å selge fisk.
Aarhus var en del av den unge bølgen som inntok det trauste eksportfirmaet Lerøy på rundt årtusenskiftet. Det var et firma som skulle endre seg mye i årene som kom.
– Skal en gjøre det bra som megler, så er det ekstremt mye arbeid. Mye slit. Vi jobbet 16 timers dager i lange perioder. Men Lerøy var også flinke til å gi oss påskjønnelser for gode resultater. Bonus og opsjoner. Vi var aldri opptatt av lønn. Vi hadde en ekstrem lojalitet. Det var mer enn en vanlig arbeidsplass, forteller han.
Exit
Aarhus forlot Lerøy sammen med flere andre i kjølvannet av toppsjef Ole-Eirik Lerøys exit etter Austevoll Seafoods fiendtlige oppkjøp høsten 2009. Først gikk Øyvind Fossøy. Etter hvert gikk andre. Alf-Helge Aarskog, Ivan Vindheim, Ola Brattvoll – og flere andre.
– Årsaken til at jeg forlot Lerøy var at det var en utrolig spennende oppgave å bygge opp et nytt eksportselskap.
Han reiste ikke langt. Krysset bare Vågen i Bergen. Veien for Aarhus gikk til Ocean Quality, eid av Grieg Seafood og Bremnes Seashore. Selskapet ble startet i 2010.
– Jeg startet det helt fra grunnen. Vel, ikke alene, jeg hadde et styre å forholde meg til, men meg og Øyvind Fossøy tenkte ganske likt. Vi satte opp driftsystemer med regnskap også videre sammen med de andre ansatte i Ocean Quality. Ocean Quality startet siden opp eller videreutviklet tre ulike merkevarer innen fisk. Det var mye moro og ga gode resultater. Ocean Quality startet også opp Ocean Quality UK og Nord-Amerika i perioden som ga gode resultater for eierne.
– Jeg var der i åtte år, og sa opp sommeren 2017. Det var en fin avslutning. Jeg hadde tilført det jeg kunne tilføre, var begynt å bli lei, og ville ha nye utfordringer.
Merkevare
Mulighetene fant han igjen på Island.
– Jeg sa opp 4. Juli 2017, og informerte arbeidsgiver om at jeg gikk til konkurrerende selskap. Intensjonen var hele tiden at jeg skulle lage et islandsk salgskooperativ. Da jeg ikke hadde fått signaturene i slutten av august 2017, besluttet jeg derfor å opprette PCG Import Assist som en reserveløsning, back up-løsning i tilfelle signaturene på islandsk selskap skulle dra ut.
– Jeg tok på meg en del handel. Det var ikke planlagt.
I løpet av 2018 solgte han fisk for 298 millioner kroner. Mesteparten fra Island.
– Jeg er halvt islandsk, og har handlet islandsk laks siden 2002. Jeg snakker islandsk, og har et eiendomsselskap på Island. Jeg handlet også med islandsk laks i Lerøy og Ocean Quality. Ideen var å lage et selskap for å drive eksport av islandsk laks som en merkevare. Nå er det fem aktører. Ingen har fisk på samme tid, de har forskjellige slaktemønster, ulik slaktestørrelse, salgskostnad per kilo og ressurser til merkevarebygging hver for seg og så videre. Det er vanskelig å ha en felles salgsorganisasjon. Jeg kjente norsk og islandsk fiskerindustri. Jeg skulle forene dette i et slags salgskooperativ. Men ting begynte å endre seg. Jeg ville ikke starte og drive kun kjøp og salg. Det ble vanskelig å få disse aktørene til å samarbeide, og etterhvert umulig å bygge opp en salgsorganisasjon og utvikle islandsk laks som merkevare, medgir han.
Overtar
– Jeg hadde et selskap, men det var ikke meningen at det skulle være et salgsselskap. Det skulle være et islandsk selskap. Så jeg bare handlet vanlig. Jeg handlet litt norsk og litt islandsk laks. Så overtar norske firma større og større andel, og istedenfor å velge langsiktige løsninger blir det en tradingløsning på islandsk laks med mange ulike salgsselskaper. I en slik situasjon vil det være meget krevende å bygge islandsk laks som merkevare.
Han legger ikke skjul på at han har et hjerte som banker for Island og landets gryende oppdrettsindustri. Men utviklingen har gått i en annen retning enn han hadde håpet på.
– Når du har holdt på med dette lenge, som meg, ser du at det blir alles kamp mot alle, istedenfor å bygge merkevare. Et bikkjeslagsmål. Og differansen mellom islandsk og norsk laks forsvinner. Det blir sånn som Færøyene var før, der færøyisk laks ble solgt billigere enn norsk. I motsetning til Færøyene har Island også vært utestengt fra Russland og Kina.
– Jeg hadde vært med på oppbygging av salgsselskaper fra bunnen, men det ville seg bare ikke, sier han tydelig skuffet.
– Jeg fikk jo et greit år, jeg, og må være fornøyd med det. Men fikk ikke til det jeg prøvde på. Det er jo sannheten. Det å bygge et vanlig norsk eksportfirma var ikke noe tema.
Friår
Etter et usedvanlig travelt fjorår, har dette året vært behagelig.
– Nå har jeg hatt et friår. Jeg har vært med familien. På bjørnejakt i Canada, safari i Namibia, seiltur i Middelhavet. Har stått mye på ski. Jeg har ikke brukt noe tid på handel med fisk, verken norsk eller islandsk, i år. Jeg tar på meg små oppdrag i ny og ne.
– Fjoråret var mye mer arbeid og ekstremt mye mer risiko. Et hektisk tempo. Jeg hadde fisk over alt. Jeg gjorde alt selv. Innkjøp, salg, kvalitet – alt, sier han, før han legger til at han fikk god støtte av sin hustru: – Ingelill er god på struktur og system. Hun er farmasøyt.
– Alt er en balanse mellom avkastning på kapital, arbeidsmengde og risiko.
Han er arvelig belastet med business.
– Min far er siviløkonom, og har jobbet i forskjellige jobber innen finans. Jeg vokste opp i Tyskland, bodde der i fem år. Deretter flyttet vi rundt. Lofthus, Utne og Ulvik i Hardanger. Deretter Indre Arna, Lone og Hop. Så flyttet jeg etterhvert til Tromsø.
Etterhvert ble det Bergen og Sotra.
Opptatt
Det synes som om Aarhus nå har slått rot. Med alt han har tjent på fisk, har han og familien så de klarer seg.
– Med eiendom og litt apotek og litt rådgivning så er det nok. Jeg trenger ikke selge fisk. Jeg kjører Skoda og har et hus på Hjelteryggen, flirer han.
– Skal du holde ut, må du må du jobbe mye.
iLaks har prøvd å nå ham for denne praten i flere dager. Han har vært travelt opptatt. Men ikke med fiskeeksport.
– Jeg hoppet fallskjerm fra morgen til kveld på Voss. Jeg begynte å hoppe fallskjem da jeg var 17, nå er jeg 44. Du kan dø om du ikke gjør det rett, har rett fokus, sier han bestemt.
– Risikovurdering er ekstremt viktig, spesielt i basehopping. Det er ikke systemer eller programmer som fanger det opp. Du må vurdere en masse faktorer som vær, utstyr, ferdigheter, sted, landingsområder og hvordan reagere hvis uforutsett skjer.
Drillet
– Du må ha en Plan A, som er mest sannsynlig, med noen utfall. Så må du ha Plan B klar, og hvis noe igjen skjer, Plan C. Dette må være drillet i hodet. Når det skjer, må en vurdere kanskje 100 beslutninger i løpet av ett sekund og reagere umiddelbart. Ut i fra sannsynligutfall, hva er sannsynlig og mindre sannsynlig, agere. I næringslivet har du mye bedre tid på alt, og utfallet er ikke dødelig, så da må du være klar til å gjøre de rette tingene. Være vant til å reagere på risiko. Dette har hjulpet meg gjennom hele yrkeskarrieren.
Døden har han sett på nært hold. Mange ganger.
– Da jeg var 26 år gammel, hadde jeg 19 venner som hadde dødd. Mange av dem hadde jeg sett dø, så da får du et annet forhold til risiko.
– Jeg var veldig bevisst på hva som jeg skulle gjøre, og hvilken gevinst som skal foreligge for at jeg skal gjøre det videre. Jeg sluttet med basehopping i 2006. Da hadde jeg holdt på med det i 11 år. Det avgjørende er hva får jeg ut av det av spenning og glede – og hva må jeg betale i form av risiko og skade.
– Jeg var på Karlsgårdtind i Romsdal, sto på toppen, og tenkte: Nå skal jeg gjøre det samme om og om igjen. Hvis dette er tankene mine, er det ikke verdt riskoen. Jeg hoppet ned, tørket og pakket utstyret, og skulle ha en lang pause.
– Vi hadde en klatreulykke i Jotunheimen. Min kone holdt på å dø. Hun fikk 14 brudd, tapte to liter blod, og måtte bygge opp høyrehånden i stål. Da sluttet vi. Og fikk en datter til, sier trebarnsfaren.
Etter et familieråd fikk han likevel to unntak.
– I mine øyne er ikke fallskjem og paragliding farlig, så det får jeg lov å fortsette med.
Risiko
Han legger ikke skjul på at basehopping-miljøet har slitt med et cowboystempel.
– Da jeg begynte med basehopping var det mindre enn ti stykker som gjorde det i hele Norge. Nå er det ekstremt mange andre. 100-150. Jeg gjorde lange forberedelser før mitt første basehopp, på et og et halvt år. Jeg reiste til USA og sjekket utstyr. Jeg hoppet i tau på Hagelsundbroen i Øygarden. Jeg hadde over hundre hopp i fly. Etter et og et halvt års forberedelser endte det i mitt første basehopp – som gikk bra.
– Jeg tror at det jeg lærte fra basehopping om nøye forberedelser, risikovurdering, og alltid ha en plan for hva som skal gjøres dersom ting ikke går som forutsatt har vært nyttig arbeidslivet og bidratt til at det har gått bra.
Yrkeslivet gått uten uhell. Men ikke hoppingen.
– Eh… nei, jeg har fått bygget opp venstrefoten i stål. Det skyldes et fall etter basehopping i Tromsø. Men uten gode forberedelser og plan kunne dette vært dødelig.
– Hva var motivasjonen din for fallskjerm og særlig basehopping?
– Behovet for spenning og stimuli, kombinsjonen av det. Fascinasjonen ved gjøre noe som virker umulig på en trygg måte. Ved intellekt og trening fjerne risikoelementene. Gjøre noe som veldig få i verden kan gjøre på en trygg måte. Mestringsfølelse, sier han engasjert.
– Det samme som jeg gjorde med Ocean Quality. Å få to oppdrettere til å samarbeide i en salgsorganisasjon, gå fra null til to milliarder i omsetning på ett år og drive lønnsom handel fra første år har mange av de samme elementene. Jeg er ganske stolt av det vi fikk til der.