Svart dag

Meninger
189

Artikkelen er hentet fra hjemmesiden Norskfisk.no og gjengitt etter avtale med bladet Norsk Fiskerinæring

ONSDAG 6. APRIL 2016 VAR EN svart dag for norsk fiskerjournalistikk. Og en ødeleggende dag for redaktør Øystein Hage og «Fiskeribla­detFiskaren». Med krigstyper over hele forsiden kunne avisen fortelle at «Sandberg ga venn ekstra kvote». Med noe mindre typer kunne vi lese at fiskeriministeren hadde sørget for at vennen Rolf-Bjørnar Tøllefsen fikk en ekstra kvote gjennom en endring av regelverket. Dette skjedde tre uker etter at Sandberg hadde besøkt Tøllefsen på Gran Canaria i julen. På lederplass under overskriften «kompiskvote» innledet redaktør Øystein Hage slik:
«Fiskeriministeren gjorde seg i januar grundig upopulær i store deler av kystflåten ved å åpne for at kvoter helt ned til 11 meters kvotelengde skal kunne legges på fartøy uansett faktisk lengde. Nå viser det seg at en av de som har benyttet seg av tilbudet, er en nær venn og nabo av Per Sandberg. Dette får hele saken til å lukte skikkelig ekkelt.»


Slik «FiskeribladetFiskaren» fremstilte hendelsen er vi helt enige. Den luktet ekkelt. Ja, mer enn det; den stinket! Det avisen mer enn antydet var jo at fiskeriministeren hadde endret regelverket for å tilgodese en nær venn og nabo. Det oste ko­rrupsjon og kameraderi. Et svært alvorlig brudd på lovverket som utvilsomt ville ført til statsrådens avgang om det stemte. 


Det var bare to store haker ved oppslaget. For det første at Per Sandberg og Rolf-Bjørnar Tøllefsen verken er naboer eller venner. Riktignok bor begge på Senja, men nesten 7 mil fra hverandre. De pleier ikke sosial omgang og har bare såvidt møttes et par-tre ganger. Kort sagt; de er ikke en gang det man normalt vil kalle bekjente, dvs. så langt unna «nære venner» som det er mulig å komme. At familiene har spist middag sammen på Grand Canaria endrer ikke dette faktum. At fru Sandberg og Tøllefsen kjenner hverandre fra lokalpolitikken på Senja betyr ikke at fiskerimin­isteren kjenner Tøllefsen. Per Sandberg har over 4.000 «venner» på Facebook. Tøllefsen er ikke en gang blant dem. 


Den andre store haken ved oppslaget var at Per Sandberg ikke hadde gitt Rolf-Bjørnar Tøllefsen noe som helst, og aldeles ikke en ekstra fiskekvote. Det eneste statsråden hadde gjort var å endre regelverket slik at man kan flytte kvoter fra båter på 11 meter til båter over 21 meter. Denne muligheten har forøvrig Tøllefsen ikke utnyttet.


Dermed raste hele grunnlaget for saken sammen som et korthus. Den «ekle lukten» skyldtes jo utelukkende det påståtte vennskapet. Å prøve og påvirke politikere og statsråder til å endre lover og regelverk, er høyst legitimt. Det skjer hver eneste dag og på alle nivåer. Vi tipper at det brukes milliarder av kroner hvert eneste år på politisk lobbyvirksomhet. Om Rolf-Bjørnar Tøllefsen hadde satt seg i bilen og kjørt hele veien fra Senja til Oslo i et forsøk på å overtale fiskerministeren til å endre regelverket til sin fordel, ville vært helt greit. Likeledes om han hadde betalt PR-byrået First House hundretusenvis av kroner for å gjøre det samme. Det eneste mistenkelige eller eventuelt ulovlige ved at Per Sandberg endret regelverket var avisens påståtte vennskap mellom de to. 

SÅ SKULLE MAN KANSKJE TRO AT redaktør Hage og «FiskeribladetFiskaren» la seg helt flate. Det er jo lov å gjøre en dårlig jobb, slurve med «researchen» og satse på at det man mottar av tips stemmer. Rett nok kan konsekvensene bli store, som i denne saken, men de fleste vil tilgi om synderen har ryggrad nok til å erk­jenne sin brøde og beklage.


Det som gjør denne saken så trist for norsk fiskerjournalistikk er ikke at «FiskeribladetFiskaren» «dreit på draget». Den kan skje den beste. Det dypt tragiske er at redaktør Hage og avisen ikke la seg flate. Tvert om.  I stedet for å beklage, gjorde man et nytt og desperat forsøk på å knytte Sandberg og Tøllefsen sammen. Fredag 8. april var igjen hele forsiden viet  de to. Med nye krigstyper kunne vi lese at «Sandberg lyttet til Tøllefsens megler i kvotestrid». Ved siden av et stort bilde av Einar Tore Esaiassen i Maritime Competence konstaterte redaktør Hage at «Sanbergs rådgiver er Tøllefsens megler».


Javel, og hva så? Om Tøllefsen hadde brukt Esaiassen til å påvirke fiskeriministeren, var det hans soleklare demokratiske rett. Norges Fiskarlag, Fiskebåt, Norges Kystfiskarlag, Sjømat Norge og NSL bruker enorme ressurser på det samme. Mange enkelt­bedrifter også. Poenget er jo at Sandberg og Tøllefsen fortsatt ikke er naboer og fortsatt ikke venner. At Tøllefsen, som alle andre, prøver å påvirke fiskeripolitikken i Norge, er selvsagt helt greit. Så må «FiskeribladetFiskaren» gjerne undres over at fiskeriminsteren valgte å gjennomføre en regelendring som Rolf-Bjørnar Tøllefsen var enig i og Fiskarlaget imot. Men det har altså ingen ting med vennskap eller naboskap å gjøre. Kanskje skyldes det bare at en fiskeriminister fra FrP mente at det var den beste politikken.


«Sandbergs rådgiver er Tøllefsens megler», kontaterte altså «FiskeribladetFiskaren» over hele forsiden, og forsøkte selvfølgelig med denne formuleringen å få leserne til å tro at Tøllefsen hadde brukt Esaiassen til å fremme sin sak. Men heller ikke det stemmer. Einar Tore Esaiassen og Maritime Competence er involvert i svært mye av det som skjer av strukturering i kys­tflåten i Nord-Norge. I 2015 bisto selskapet Tøllefsen i arbeidet med å kjøpe en kvotepakke og flytte den over på «Vestfisk». Det siste sa Fiskeridirektoratet nei til. Ankesaken var Esaiassen ikke involvert i. Også tidligere har Maritim Competence og Esaiassen hatt oppdrag for Tøllefsen, akkurat som selskapet har hatt for en rekke andre fiskebåtrederier. Men da Esaiassen  i januar i år sendte brev til fiskeriministeren og ba han opprettholde muligheten til å flytte kvoter fra fartøy på 11 meter også  til de største kystfartøyene, var det ikke på oppdrag fra Rolf-Bjørnar Tøllefsen. Han visste sannsynligvis ikke om det en gang. Dette brevet — eller «rådgivningen» som «FiskeribladetFiskaren» kaller det  — ble sendt på vegne av åtte andre nordnorske reder­ier. Her roter altså avisen igjen med kortene. Esaiassen har ikke i noen sammenheng vært «rådgiver» for Sandberg på oppdrag fra Tøllefsen. 


Dette patetiske forsøket på å koble Tøllefsen til Sandberg viser hvor ille det kan gå når panikken tar overhånd. I stedet for å innrømme at han hadde tabbet seg ut, gravde Øystein Hage seg enda dypere ned i møkka. Bare det å betegne Einar Tore Esaiassen som fiskeriministerens «rådgiver» er tullete, med mindre man velger å kalle alle som prøver å påvirke fiskeriministeren i en eller annen retning for «rådgivere». I så fall er Øystein Hage sannsyn­ligvis Per Sandbergs aller fremste rådgiver.

«HVORFOR SÅ SINT?» var redaktør Hages spørsmål til Per Sandberg på lederplass fredag 8. april. Vi begynner nesten å lure på om mannen er gått helt i svart. Onsdag 6. april ankommer Per Sand­berg årskonferansen i Sjømat Norge. I salen sitter over 300 mennesker. Det meste av organisasjons- og byråkratieliten i sjømatnæringen er til stede, samt et solid knippe næringspoliti­kere fra Stortinget. Foran hver eneste møtedeltaker har «Fiskeri­bladetFiskaren» lagt ut en avis som over hele forsiden nærmest insinuerer at fiskeriministeren er korrupt. På lederplass brukes ordet «kompiskvote» uten spørsmålstegn, og  redaktøren påstår at Sandberg har tildelt en nær venn og nabo en ekstra fiskekvote. Alt sammen bare sprøyt. For egen del hadde vi eksplodert av raseri. Men Per Sandberg har vært ute i hardt vær før, og nøyer seg med å skjelle ut «FiskeribladetFiskaren» fra talerstolen. Han bruker det første minuttet av sin tale på å fortelle de som sitter i salen at han knapt kjenner Rolf-Bjørnar Tøllefsen, at de slett ikke er naboer, at han aldeles ikke har tildelt noen ekstra kvote og at avisens oppslag følgelig er hårreisende elendig journalistikk. Dårligere arbeid har han aldri opplevd. Det sier ikke så rent lite fra en politiker som har opplevd litt av hvert gjennom en lang karriere. 


I den etterfølgende kaffepausen går fiskeriministeren ut for å ta seg en røyk. Der blir han nærmest overfalt av redaktør Nils Torsvik, som med en kameramann på slep vil vite mer om forholdet mellom Sandberg og Tøllefsen. Sandberg prøver å slippe unna. Han har sagt sitt om saken. Men Torsvik presser på. Deretter dukker også Øystein Hage opp og vil vite hva som er så galt med oppsla­get. Da sprekker det til slutt for fiskeriministeren, som i usedvanlig klare og neppe spesielt gjennomtenkte formuleringer gir «FiskeribladetFiskaren» inn så det synger.  Det kommer «rett fra levra». Som regel en veldig dårlig strategi. Å sloss mot media fører sjelden frem, særlig ikke om man er FrP-politiker. Bare en prosent av norske journalister stemmer jo FrP.   


Etter alt dette lurer Øystein Hage på hvorfor fiskeriministeren ble så sint. Er det mulig? Ikke bare det; overfor «Dagbladet» karakteriserer redaktøren Sandbergs raseri som «hersketeknikk». Det er så vi knapt tror det vi leser. Og journalist Kjersti Sandvik  i «FiskeribladetFiskaren» går enda lenger. Hun skriver i en kommentar:
«Når verden butter imot og blir vanskelig, kan offerrollen være trygg havn å søke tilflukt i. Fiskeriminister Per Sandberg vet alt om å søke tilflukt på falskt grunnlag. Til TV2 sier Sandberg at det hele var et forsøk på å «lage kokkelimonke og konspirsjon­steorier» som ikke har rot i virkeligheten» og plasserte seg godt til rette i offerstolen.»


Ikke er Tøllefsen en nær venn, ikke har de sosial omgang, ikke er de naboer og ikke har han fått en ekstra kvote. Likefullt vil Sandvig ha det til at Sandberg søker offerrollen på falskt grunnlag. Vi må faktisk gni oss i øynene igjen. Sandvik prøver også å glatte over avisens feilaktige påstanden om at Sandberg og Tøllefsen er naboer. I kommentaren introduserer hun ordet «øynabo». Patetisk!

DETTE ER VELDIG ENKELT. Om Øystein Hage ikke har anstendighet, ryggrad og mot til å beklage et oppslag som aldri skulle stått på trykk, må publisher og toppsjef Pål Korneliussen ta affære. Øystein Hage mener «FiskeribladetFiskaren» har drevet god jour­nalistikk. Den påstanden må også Korneliussen snarest korrigere. Samtidig må han sende Øystein Hage på et kurs i presseetikk.


Hvorfor bruker vi så mye tid på denne saken? Svaret er enkelt. Også «Norsk Fiskerinæring» blir rammet om tilliten til fiskerime­dia svekkes. Vi ønsker ikke å bli slått i hatkorn med «Se og Hør»-journalistikk og medier som skriver usant og driver sensasjonsmakeri på sviktende grunnlag. Ingen leser dessuten «Fiskeri­bladetFiskaren» nøyere og med større interesse enn oss. Ingen er heller mer avhengig av at avisen er til å stole på. Derfor misliker vi meget sterkt det oppslaget som kom på trykk onsdag 6. april og enda dårligere den måten redaktør Hage har taklet saken på i etterkant. Den står til stryk.


Nå får vi bare håpe at Pål Korneliussen rydder opp!

PS: I det denne artikkelen legges ut på vår hjemmeside, kommer «FiskeribladetFiskarens» utgave for mandag 11. april inn på pulten. Over hele forsiden lyser følgende oppslag mot oss: «Knalltøffe tider for Tøllefsen. Selskapene hans bare såvidt i pluss. 100 millioner kroner i gjeld. Motvind i media.»


Kjære Nils Torsvik. Nå må dere ta til vettet! Dette er hets — verken mer eller mindre.