Poenget er at vi faktisk behandler fisk annerledes enn andre dyr, uten at det strider mot vår moralske intuisjon. La oss bruke fritidsfisket som eksempel. Omtrent halvparten av det norske folk er fritidsfiskere, de fleste i ferskvann, men mange også i saltvann. Den vanligste avlivningsmetoden er å la fisken sprelle til den dør av oksygenmangel, også kalt kvelning. Mange fisker med garn, der fisken enten kveles i garnet, eller etter at garnet er trukket opp og ligger i båten. Dette har i alle år vært en helt normal måte å håndtere fangsten på. Gjør det fritidsfiskerne til dårlige mennesker?
Les også: – Trist at noen mennesker mener fisk ikke har lik verdi som andre produksjonsdyr
Litt mindre enn 10% av befolkningen er jegere. De fleste jegere er også fiskere. Jegere behandler ikke dyrene de skyter på samme måte som fisk. Vår moralske innlevelse, som tilsier mest mulig smertefri avliving av jaktbyttet, slår ikke inn i forhold til fisk. Wilmann påpeker at Dyrevelferdsloven også gjelder for fritidsfiskere. Betyr dette at folk trenger moralsk oppdragelse av Mattilsynet? Hva akter Mattilsynet å gjøre med den halvparten av befolkningen som er moralsk fordervet?
Hunden med fiskekroken
PETA-plakaten nedenfor tar konsekvensen av at fisk skal likestilles med varmblodige virveldyr med en høyt utviklet hjerne, og derfor evne til å oppleve smerte som lidelse. PETA (People for the ethical treatment of animals) er en dyrefrigjøringsorganisasjon som ble startet i USA. Sportsfiskere bør vel kalles matadorer med fiskestang, ettersom i alle fall stor fisk som laks ofte gjennomgår en formodentlig pinefull og langvarig kjøring før den landes? I mange tilfeller settes fisken deretter ut igjen, kanskje med skader som gir den en uviss framtid. Fang-og-slipp gir fiskeren en opplevelse, og fisken lidelse, etter det Mattilsynet påstår. Kommer Mattilsynet til å forby dette? Bør all laks fiskes med kilenøter?
Nødvendig og unødvendig lidelse
Begrepet unødig lidelse er tatt inn i loven. Det virker som om fiskerienes fangst- og avlivingsmetoder er nødvendig lidelse, ettersom Mattilsynet mener dette er greit. Et ytterligere argument ser ut til å være at dette er ville dyr, og at fangst og avliving er en kortvarig lidelse. Wilmann sier også at «Vi er opptatt av at fangsten skal foregå mest mulig skånsomt og at det blir utviklet og brukt redskap som i større grad ivaretar fiskevelferden». Kan Mattilsynet gjøre rede for hvilke tiltak de har på gang som skal erstatte garn, snurpenot og trål?
Dyredøden i fjøs og merd
I mitt første innlegg pekte jeg på at det er liten grunn til å tro at de 15-20 prosentene som dør i løpet av oppdrettslaksens periode i sjøen lider en human død. Definerer Mattilsynet dette som nødvendig lidelse? Hva med dyredøden i kyllingfjøsene? Er begrepet unødig lidelse et skalkeskjul for at «dyrelidelsen» i matproduksjonen skal forsvinne under et røykteppe? Burde ikke Mattilsynet rett og slett bli så ærlig at de sier rett ut at vi til enhver tid skal tilstrebe best mulig dyrevelferd, men at «dyrelidelse» er et nødvendig resultat av menneskets ønske om å spise animalsk protein? PETA er i det minste konsekvente, når de forlanger at vi skal konvertere til veganisme.
Vitenskapelig dokumentert lidelse?
Wilmann sier at det norske regelverket er basert på vitenskapelig dokumentasjon av at fisk føler frykt og smerte. Det er korrekt at det er publisert en rekke artikler som påstår dette, og at brorparten av litteraturen støtter dette synet. Fagfeltet har nemlig tiltrukket seg svært mange forskere med dyrefrigjøring som agenda, og et sterkt ønske om å bevise at fisk kan lide. «Opposisjonen» består av forskere som argumenterer med basis i nevrobiologi og evolusjonsbiologi. Deres posisjon er at vi må starte med å beskrive smerte hos mennesker, som er den eneste dyrearten som kan rapportere direkte om smerte. Dyr som har tilsvarende forutsetninger som oss for å oppleve smerte, må tilkjennes evne til å lide, selv om vi aldri kan vite hvordan det er å være en flaggermus.
«Opposisjonens» tilnærming består av 3 trinn: (1) identifisering av hvilke deler av hjernen som framkaller smertefølelsen hos mennesker, (2) beskrive hvilke nevroanatomiske trekk ved disse hjerneregionene som er viktige for å generere opplevd smerte, og (3) vurdere om fisk har tilsvarende strukturer som sannsynliggjør at fisk kan oppleve smerte.
Påstanden er at opplevd smerte forutsetter at dyret har hjernebark. Ettersom fisk ikke har det, kan den ikke oppleve smerte på en måte som ligner den menneskelige smertefølelsen. Fisk har heller ikke utviklet et kroppsspråk som signaliserer opplevd smerte til artsfrender og andre arter. Dette er sannsynligvis årsaken til at vår moralske intuisjon ikke slår inn i form av empati med fisk som utsettes for påkjenninger som vi ønsker å beskytte våre egne artsfrender og andre varmblodige dyr mot.
Er lovgiver ført bak lyset?
Wilmann påpeker at Dyrevernloven slår fast at det er ingen forskjell på fisk og varmblodige landdyr. Kan det tenkes at stortingsrepresentanter ikke vil legge hodet på skafottet i en sak som vurderes som triviell? Kan det tenkes at stortingsrepresentanter ikke har tid til å vurdere alle mulige konsekvenser av dette tillegget om fisk, og kanskje særlig når forslaget kom med tilrådning fra fagmyndigheten? Kanskje fagmyndigheten gjorde en slett jobb, og tok lett på konsekvensvurderingene?
Vi kan aldri vite hvordan det er å være fisk. Mye av litteraturen på fagfeltet ender dermed opp med å appellere til føre-var. Dette er en moralsk posisjon, og ikke vitenskapelig dokumentasjon. Min påstand er at føre-var-prinsippet i forhold til fisk må settes til side, på grunn av de uholdbare konsekvensene det vil få for verdens matforsyning.
