Det vitenskapelige råd for laksefiske har publisert sin årlige rapport om status for villaksen. Refrenget er det samme i år som alle andre år: de verste truslene er lus og rømt oppdrettslaks. Heller ikke i år legger VRL fram empiriske bevis for at det er slik.
Lusegenerert dødelighet er nå årsak til bare 11.000 færre laks på innsig til Norge, mot 50.000 ifølge fjorårets rapport. Forbereder VRL en ærefull tilbaketrekning fra sine tidligere posisjoner? Er dette første trinn i en exit-strategi som vil konkludere med at lus ikke er så ille likevel? Eller vil de kanskje unnskylde seg med at moderne avlusningsmetoder har redusert problemet?
Villaksens status har vært konstant i 25 år ifølge VRLs årsrapport[1]
Påstandene om at lus og rømlinger er de største truslene mot villaksen er stadig vekk begrunnet med hypoteser og modeller som er like feilaktige i år som tidligere år. Nå er ikke alt som står i VRLs rapporter bare tøv. Rapportene gir en grei oversikt over status i et stort antall elver. Den overordnete fortellingen er at totalbestanden av norsk villaks har holdt seg stabil siden begynnelsen på 1990-tallet, til tross for kollapsen i Tana (som skyldes overbeskatning). Dette er vist i figuren nedenfor.
Riktignok beskriver ikke VRL dette med rene ord, men kurven forteller sin egen historie. Krisefortellingen om laksen må selvfølgelig videreføres, slik at penger til mer av det samme kommer inn. Vel 25 år med stabilt innsig lar seg vanskelig kombinere med fortellingen om lakselusa som dreper masse smolt på vei ut fjordene, og innkrysning av «oppdrettsgener» som ødelegger laksens lokale tilpasning og fitness. I 25-årsperioden er produksjonen av oppdrettslaks nesten 10-doblet, uten at det påståtte miljøavtrykket på villaksen har vist seg i innsigsberegningene.
Tapet til lus 80% ned
Nytt av året er at i 2018 var tapet av laks på innsig til Norge forårsaket av lus 11.000 stk (2%), mot fjorårsrapportens 50.000 laks (10% i perioden 2010-2014). Forklaringen skal være at færre bestander var påvirket i 2018, og fordi innsiget av laks til de store lakseelvene i Trøndelag ikke var påvirket av lus.
Det siste er en merkelig begrunnelse, fordi smolten fra Trondheimsfjorden omtrent ikke har vært påvirket av lus siden postsmolttrålingene startet i 2010. Illustrasjonen nedenfor er et utklipp av tabell 3.10 i HIs risikorapport 2018, og viser marginale dødelighetsestimater for alle år og alle lokaliteter, med et par unntak. Innsiget i 2018 stammer fra smoltutvandring i perioden 2014-2017 (mest fra 2015 og 2016). Disse årene skiller seg ikke ut fra noen av de foregående. Ingenting tyder på at 2018 skulle bli en spesielt sterk smoltårsklasse.
VRL påstår altså at det var 5-gangen i forskjell på luseindusert dødelighet mellom 2010-14 og 2018. En slik fantastisk forbedring bør glede alle hjerter. Kanskje oppdretterne skulle markedsføre dette som et bevis på hvor mye mer effektiv lusebekjempelsen har blitt i perioden? Dessverre er realiteten at VRL farer med vrøvl. Det er ingenting som tyder på at innsiget av villaks er regulert av luseinfestasjon på utvandrende smolt.
2, 10 eller 29% luseindusert dødelighet?
En tidligere artikkel på Aquabloggen har pekt på at villaksforskerne strør om seg med prosentsatser som angivelig skal beskrive luseindusert dødelighet. Var det 2 eller 30% de sa? De samme forskerne oppgir vilt forskjellige prosenter i ulike publikasjoner, uten å diskutere hvorfor de tok feil forrige gang de publiserte.
Illustrasjonen nedenfor viser angivelig forskjellen i lakseluseffekt mellom perioden 2010-14 og 2018.
Vi ser at det var mange flere gule elver i 2010-14 enn i 2018. VRL oppgir ikke hvilke elver som er gule eller røde. Det er derfor vanskelig å kikke dem i kortene. Men det er liten grunn til å ha tillit til karaktersystemet, fordi det bygger på udokumenterte påstander bl.a. om hvor effektivt lusa dreper laksesmolt. Tabellen nedenfor viser hvordan forskerne regner.
Anslagene for antatt dødelighet er basert på akvariumsforsøk med smolt som tidligere ikke hadde vært eksponert for lusesmitte (naiv fisk), og som i forsøket fikk alt i én dose, uten mulighet for unnvikelse eller avstøting. Vet forvaltere og politikere som tror på disse estimatene hva regnestykket er basert på? Eller er tilliten til forskere så nesegrus at ingen spørsmål stilles?
Forskjellen på empiri og modelli
Metoden som benyttes av VRL til disse regnestykkene er basert på en HI-publikasjon[2] som er kritisert tidligere på Aquabloggen. Kritikken pekte på at modellen ikke består syretesten: nemlig hvordan det gikk med laksen i områdene der modellen predikerte høy smoltdødelighet pga lus. Dessuten ble metodikken imøtegått av en review-artikkel som ble publisert samtidig av to skotske forskere og en dansk forsker tilknyttet HI[3]. Snakker ikke forskere på samme institutt sammen?
Poenget i den nå vel ett år gamle bloggartikkelen var at påstandene i HI-artikkelen ikke tåler møtet med virkeligheten. Det er synd at forskermiljøene som steller med interaksjonen mellom villaks, lus og oppdrettslaks har sagt farvel til god empiri til fordel for modeller som bygger på en rekke intuitive og feilaktige forutsetninger. Ofte presenteres forutsetningene som vitenskapelige funn, når disse såkalte funnene følger direkte av forutsetninger som er bygd inn i modellen. Eksempelvis anfører HI-rapporten at de høyeste dødelighetsestimatene er beregnet for fisk fra elver med utløp langt fra havet, en konklusjon som ikke er egnet til å forundre, ettersom avstanden fra elvemunningen til grunnlinja er lagt inn i modellen som en faktor som fører til økt eksponering for lusesmitte.
HI-rapporten som VRL legger til grunn, beskriver en situasjon med mye lusesmitte spesielt i PO3 og PO4, med stor lusegenerert dødelighet for utvandrende villakssmolt. Spørsmålet blir da: hvordan gikk det med laksen i disse regionene? I den gamle bloggartikkelen om HI-rapporten ble det påvist at den modellerte dødeligheten ikke manifesterte seg i redusert elvefiske på de aktuelle årsklassene, snarere tvert imot. Figurene som viste dette er oppdatert og detaljert nedenfor. De 2 øverste figurene viser fangsten for hvert fylke for hver årsklasse av smolt som vandret ut. Poenget med dette er at hvis det er en sammenheng mellom smittetrykk og dødelighet under smoltutvandringen, så må resultatet vise seg i årsklassestyrken målt som tilbakevandrende laks som blir fisket opp. Ettersom POene ikke følger fylkesgrensene, viser den tredje figuren nedenfor summen av Hordaland og Sogn og Fjordane, som tilsammen omtrent dekker de 2 POene.
Alle figurene viser det samme: at 2013, som ble beskrevet som et år med usedvanlig lite lus på utvandrende smolt, ikke resulterte i fangst av mer laks fra denne årsklassen, men tvert om var blant de dårligste. I 2014 var smittetrykket mye større, men denne smoltårsklassen ga vesentlig større fangst. Det samme gjorde 2015-årgangen, mens vi ikke kjenner sluttresultatet for 2016-årgangen enda, fordi storlaksen (3-sjøvinterlaksen) kom tilbake i 2019, og statistikken foreligger ikke enda. Elvefangsten for en smoltårsklasse er beregnet som summen av smålaks (1SV), mellomlaks (2SV) og storlaks (3SV) 1-3 år etter smoltutvandringen.
Etne var fredet i 2010, 2011, 2014 og 2015. Fredningene i 2010 og 2011 kan ha redusert fangsten av smoltårsklassene 2007 til 2010. Fredningene i 2014 og 2015 kan ha redusert fangsten av smoltårsklassene 2009 til 2014. Fangsten i 2013 kan altså være undervurdert i illustrasjonene ovenfor. I diagrammet nedenfor er det testet for effekten av fredningene, ved å sette inn hypotetiske tall for fangsten i Etne i fredningsårene. Den hypotetiske fangsten er beregnet som et gjennomsnitt av det siste året før fredning og det første året etter fredning. Som vist, var bildet det samme.
Lærdalselva var fredet i 2008-2011, men en tilsvarende test som utført ovenfor for Hordaland, endret ikke bildet. 2013 ble ikke et superår for villaksen, mens 2014 ble det.
Det er slett ingen proporsjonalitet mellom lus beregnet som gytte lusegg fra lus på oppdrettslaks, infestasjonsnivået på utvandrende villsmolt eller fjordstasjonær sjøaure, og årsklassenes styrke målt som tilbakevandrende fisk til elv. Kan noen da vennligst forklare hvorfor teoretisk luseggproduksjon og en ikke-verifisert smittespredningsmodell skal farge trafikklysene for oppdrettsnæringen? Kan ikke næringen like godt bli regulert av antall dager med solskinn, eller av NASDAQ-indeksen?
Det legendariske året 2013 da det var lite lus
Ifølge HIs prediksjon av luseindusert dødelighet (diagrammet nedenfor) var det til dels mye mer lus i årene før 2013 og i årene etter 2013. Likevel indikerer fangstbildet at 2013 ble blant årene med lavest årsklassestyrke, som er diametralt motsatt av forventningen om at lusa dreper store mengder utvandrende smolt. Denne typen registreringer fanger tydeligvis ikke opp trusselbildet.
Hvorfor går laksen tilbake i den eneste elva i Hardanger med lav lusegenerert dødelighet?
I årets NALO-rapport (2019) er det et vedlegg som heter Estimert luserelatert dødelighet hos postsmolt som vandrer ut fra norske lakseelver 2012-2017. Dette gjelder altså bare laksesmolt, og ikke sjøaure. Utklippet nedenfor viser karakteriseringen av dødeligheten for elevene i PO3. I 2013 var det bare laksen i Opo og Eio innerst i Hardangerfjorden som ble spådd høy dødelighet. De påfølgende årene økte antall gytelaks i Eio med 2-3 gangen. GBM er oppnådd med god margin alle år siden. Opo er redusert til et minivassdrag etter at laksetrappa i Eidesfossen ble ødelagt for mange år siden, så statistikk herfra forteller ingenting.
Legg merke til at smolten fra Etne har hatt lav dødelighet alle år unntatt 2016, da den var middels. I motsetning til forventningen, har resultatet blitt at innsiget av laks fanget i oppvandringsfella har hatt en nedadgående trend siden toppåret i 2015 (illustrasjon lenger ned).
Figuren nedenfor viser resultatet når vi sammenholder utviklingen for sjøaure og laks i Etne med måltallene for andel sjøaure i fjorden utenfor Etne med mer enn 0,1 lus pr g sjøaure. Det er dette måltallet som skal si noe om utsiktene for sjøaurens overlevelse. Prosentandelen med mer enn 0,1 lus/g er hentet fra HIs risikorapport fra 2018, som gjelder til og med året 2017. Tallene for 2018 og 2019 er hentet fra NALO-rapportene for disse årene.
Vi ser at infestasjonsnivået har variert med 2-3 gangen fra et år til det neste, uten at dette har gjort det minste inntrykk på sjøauren. Bestanden av sjøaure som er stor nok til å bli fanget i fiskefella, har holdt seg stabil. Hypotesen om at lus er bestandsregulerende må følgelig forkastes.
Det er mildest talt irriterende at forskerne år etter år publiserer disse rapportene uten å diskutere sine påstander i lys av observasjoner av den typen som gjengis her. Dette kan ikke tolkes som annet enn bevisst utelatelse, eller med andre ord at vitenskapelig redelighet er kastet over bord. Hvor lenge skal forvalterne i direktorater og departementer, som bestiller disse undersøkelsene, finne seg i dette? For ikke å snakke om oppdretterne, som får ødelagt sitt omdømme og kanskje også blir pålagt produksjonsreduksjon: hvor lenge skal de sitte stille i båten og ta imot dette sjarlataneriet? (Ja, vi skjønner at oppdretterne tjener gode penger på nullvekst, men se opp for lakseskam!)
Det sagnomsuste luseåret 2013, som alle publikasjoner henviser til som det beste luseåret ever, ble oppsummert slik av NALO:
Oppsummert tyder resultatene på at 2013 er et år med lavere infeksjonspress langs deler av Vestlandet (Rogaland, Hardanger, Sogn) og deler av Midt-Norge (Romsdal og Trondheimsfjorden) på våren og forsommeren, og at både sjøørretsmolt og laksesmolt har fått lave infeksjoner under smoltutvandringen.
Det hjalp altså ikke på overlevelsen til denne årsklassen av laks.
Er brakklegging årsaken til de regelmessige toppene og bunnene i infestasjonskurven?
Andel sjøaure i Åkrafjorden med mer enn 0,1 lus/g har topper annethvert år. Etne/Ølen-området (lusekoordineringssone 5 i Hardangerfjorden) var brakklagt i mars 2013, 2015 og 2017. Det ser derfor ut som en perfekt sammenheng mellom brakklegging og lavt infestasjonsnivå på sjøauren, men dette påvirket altså ikke bestandsutviklingen til sjøauren. Den perfekte sammenhengen blir litt mindre tydelig når vi ser på variasjonene i antall fisk i de ulike sonene disse årene, som vist i illustrasjonen nedenfor (fra Rådgivende biologer). Sone 4 er ytterst i fjorden (Sunnhordland), sone 6 kalles ytre Hardanger, men ligger midt i fjorden (Rosendalområdet), og sone 7 lengst inn (innafor Norheimsund).
En studie i regi av Veterinærinstituttet fra samme område, og som også inkluderte lusekoordineringsområdet i Vikna, konkluderte med at brakklegging hadde liten effekt[4].
Prosjektet SalmonTracking 2020
SalmonTracking 2020 ble opprettet i 2017 og skal gjennom innhenting av viten om villaks og sjøørret i Produksjonsområde 3 og 4 (Karmøy til Stadt) bidra til å tette kunnskapshull i trafikklyssystemet. Havbruksaktørene i PO3 har bevilget 40 mill kr til prosjektet. Delresultatet fra bestandsovervåkingen i Granvinsvassdraget i 2018 i regi av Skandinavisk Naturovervåking oppsummerer resultatene så langt slik[5]:
En kan etter overvåking av bestanden i Granvinsvassdraget i 2017 og 2018 slå fast at lakselus ikke er en «avgjørende hovedpåvirkningsfaktor».
Denne konklusjonen går midt i fleisen på NINA og underbruket VRL.
Spørsmålet blir nå: hva gjør Fiskeriministeren? Kommer han til å stole på VRLs modellberegninger og Ekspertutvalgets fargelegging av trafikklysene, eller på solid empiri?
Hva skal vi gjøre med VRL?
Ettersom VRL og lusekommissariatet forøvrig allerede har lukket seg inne i et ekkorom, kan vi prøve å gjøre det om til et slags Big Brother. Steng døra. Gi dem nok rødvin. Av fulle folk skal vi høre sannheten, sies det. Eller var det av fulle folks barn?
Her er forslag til spørsmål de kan diskutere og besvare før vi slipper dem ut:
- Hvorfor kan lakse- og sjøaurebestander bygge seg opp i fjorder som er fulle av lus?
- Hvorfor har norsk villaks holdt seg stabil i over 25 år, mens oppdrettsnæringen har 10-doblet seg?
- Hvorfor er det ingen entydig sammenheng mellom beregnet smittetrykk og påslag på sjøauren?
- Hvorfor tror VRL at halvparten av utvandrende laksesmolt drepes av 4-6 lus?
- Hvorfor tror lusekommissariatet at sjøaurens periodevise tilbakevandring til ferskvann for å avluse seg er en unaturlig adferd?
- Hvorfor tror VRL at rømt oppdrettslaks i avlsgenerasjon 12 greier å krysse seg med villaks?
- Hvorfor tror VRL at såkalt genetisk introgresjon fremdeles foregår?
- Hvorfor tror VRL at naturlig seleksjon ikke greier å renske ut uheldig genetisk påvirkning fra villakspopulasjoner?
- Hvorfor tror VRL at oppdrettslaks og villaks har samme fangbarhet? VRL skriver at de bruker denne forutsetningen for sitt anslag på 5500 rømlinger i elvene i 2018.
[1] https://brage.nina.no/nina-xmlui/handle/11250/2619889
[2] Ingrid A. Johnsen, Alison Harvey, Anne D. Sandvik, Vidar Wennevik, Bjørn Ådlandsvik og Ørjan Karlsen 2018: Estimert luserelatert dødelighet hos postsmolt som vandrer ut fra norske lakseelver 2012-2017. Rapport fra HI nr 28-2018. https://www.hi.no/filarkiv/2018/07/luserelatert_dodelighet_postsmolt_nr._28-2018_.pdf/nb-no
[3] A J Brooker; R Skern-Mauritzen; J E Bron 2018: Production, mortality, and infectivity of planktonic larval sea lice, Lepeophtheirus salmonis (Krøyer, 1837): current knowledge and implications for epidemiological modelling. ICES Journal of Marine Science, Volume 75, Issue 4, 1 July 2018, Pages 1214–1234. Handling editor: David Fields. https://doi.org/10.1093/icesjms/fsy015
[4] https://www.int-res.com/articles/dao_oa/d130p001.pdf
[5] Lamberg, A. 2019. Videoovervåking av laks og sjøørret i Granvinsvassdraget i 2018. SNA-rapport 14/2019.
